«Kom og besøk meg, Jens»

SUBOTICA/OSLO (Dagbladet): - Nå må du komme og besøke meg, Jens. Så fort som mulig. Har du problemer med visum, garanterer jeg for deg. Serbiske Smilja feirer en tredobbelt lykkedag. I dag fyller hun 70, i et fritt Jugoslavia og med den norske statsministeren som gratulant på telefonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Hei, Smilja, har du det bra? Gratulerer med 70-årsdagen! Statsminister Jens Stoltenberg er blid, både i stemmen og i fjeset.

- Dere har kaffe og kaker, ja. Og litt Slivovitsj? Sjåføren får ikke noe brennevin, nei. Jeg forstår, jeg forstår, sier Stoltenberg inn i telefonen.

Smilja Knesevic Katic ler ofte og hjertelig, når hun snakker med Jens Stoltenberg fra sin koselige rekkehusleilighet i byen Subotica lengst nord i Vojvodina-provinsen, helt på grensa til Ungarn.

I 16 år i desember har hun bodd her, sju av dem aleine etter at mannen Radoje døde av slag. Det har vært dramatiske år for kvinnen som aldri helt har forlatt Norge. I nesten ti år holdt styr på barn og hus for Karin og Thorvald Stoltenberg.

Varmt forhold

Først var hun tre år hos familien mens Thorvald var ung diplomat i Beograd.

Det var en venninne i Beograd som spurte henne om hun ville ha jobben i 1961. Da Stoltenberg bodde i Jugoslavia, ble faren og moren, Thorvald og Karin, hardt skadde i en bilulykke. Karin fikk en infeksjon på sykehuset og ble sendt hjem til Norge. Stoltenberg fikk samme infeksjonen, men ble igjen i Jugoslavia, sengeliggende. Da var Smilja der. Det er en av forklaringene på det varme og fortrolige forholdet dem i mellom.

I 1964 ble Smilja med til Norge, og ble hos familien i seks nye år. Inntil hun traff Radoje, som jobbet på Jøtul, giftet seg og deretter jobbet 13 år på kjøkkenet og kantina ved Sentralsykehuset i Akershus.

- God mann

Hun er forsiktig med å uttale seg om politikk, hun som forteller muntre minner om både Knut Frydenlund, Odvar Nordli og andre toppolitikere fra inn- og utland som gikk inn og av det stoltenbergske hjem.

Men etterhvert kommer hun på glid:

- Jeg tror det blir bra, nå. Vojislav Kostunica virker som han er en god mann. Men han trenger nok et par måneder, kanskje et par-tre år før han får vist hva han kan og vil. Du skjønner, dette tar tid. Kostunica har lovt å passe på oss. Nå må vi gi ham sjansen. Jeg leser om alle som vil hjelpe oss i andre land. Det gleder jeg meg over.

Mye usikkerhet

Smilja har fulgt ivrig med på fjernsynet de siste dagene, både under stormen på parlamentet, Slobodan Milosevic' kapitulasjon og innsettelsen av Kostunica. Det første hun gjør etter morgenkaffen presis klokka sju, er å gå ut og kjøpe aviser. Hun leser dem fra første til siste side.

Det har vært gledesfylte dager, men også en tid full av usikkerhet. Silja har opplevd så mye at hun vil vente og se før hun slipper jubelen helt løs.

- Du vet jeg bor jo så langt fra Beograd, der dramaet har utspilt seg. Her i Subotica har det vært rolig. Det jeg er mest av nå er at sykehusene får nok medisiner, at skolene kommer i gang igjen og at strømmen ikke blir kuttet, slik vi har opplevd så ofte.

Sparepengene borte

Og så håper hun etterhvert å få igjen litt av sparepengene, over en halv million kroner, som hun og mannen satte inn i en jugoslavisk bank etter at de flyttet tilbake til hjemlandet. Pengene skulle trygge alderdommen for det barnløse ekteparet. Som så mange andre jugoslaver opplevde Smilja og Radoje at Milosevic-regimet på begynnelsen av 90-tallet ranet folks sparekonti for å finansiere krigene.

Nå har hun det bra. Helsa er på topp. Pensjonen fra Norge kommer hver måned via en montenegrinsk bank i Beograd, utbetalt i tyske mark. Hun kan ikke få fullrost hjelpen fra staben ved den norske ambassaden i Beograd. - Men det hendte jeg gråt når Thorvald ringte før om årene. «Hei Smilja mi, hvorfor gråter du?», spurte han. Vi snakker alltid serbisk sammen Thorvald og jeg. Med ungene snakker jeg norsk. Hun er så flink til å ringe. Og så er han alltid like rolig.

Ville bli prins

Hun forteller at hun hadde mye moro da hun i nesten ti år holdt styr på barn og hjem for Karin og Thorvald Stoltenberg.

- Det er de beste menneskene jeg noen gang har truffet. Du vet, jeg var jo som en ekstra mor for både Jens, Camilla og Ninni. Jens var bare to og et halvt år da jeg begynte å jobbe for familien. Ninni er født i Beograd. Smilja fortsetter:

- De var noen nydelige barn. Camilla bestemte seg tidlig for å bli lege, Ninni ville bare leke og danse, mens Jens holdt fast på at han ville bli prins når han ble stor.

«Du kan jo ikke bli prins, når du ikke har en far som er konge» , forsøkte jeg å forklare ham. Men å bli statsminister er jo nesten det samme som å være konge. De er så evnerike, hele familien, sier Smilja, som viser fram bilder av familien.

I krig

Men i fjor vår var hun glad for at Jens ikke hadde rukket å bli statsminister.

- Det var vondt å oppleve at Norge var med på NATO-aksjonen mot oss. Bombingen var urettferdig. Vi serbere har ikke skylda for alt som har skjedd på Balkan de siste årene. Når albanerne ble framstilt som gode og serberne som onde, var det alt for enkelt.

Smilja forteller at hun opplevde det som vondt å bli behandlet som en pariakaste, med et sint spørsmål om hvorfor hun ikke hadde returbillett da hun ble invitert til Norge da NRK laget et fjernsynsprogram om henne i 1992.

- Først da jeg fortalte kvinnen i passkontrollen at jeg skulle besøke Karin og Thorvald Stoltenberg, fikk pipa en annen lyd. Men det er jo ikke sånn behandling vi serbere fortjener. Vi er et vennlig, gjestfritt folk.

Vil reie

Smilja vil så gjerne reise på besøk til Norge igjen. Problemet er at hun ikke har pass. Bakgrunnen er at hun er født i Kroatia, i byen Osijek. Som henne ble titusener serbere fra Kroatia nektet jugoslaviske pass under Milosevic-regimet. Kroatisk pass er heller ikke å tenke på.

Smilja har så mye hun gjerne ville snakke med Jens, Camilla, Ninni, Karin og Thorvald. Mer enn hun rekker på telefonen. I Oslo forteller Jens Stoltenberg at han mer enn gjerne kommer på besøk:

- Du, Smilja, jeg forsøkte å besøke deg i februar i år, men jeg fikk ikke lov. Jeg ble nektet visum, jeg ble nektet innreise til Jugoslavia. Du har hørt om det? Jeg regner med at jeg får visum nå. Skal du sørge for det? Ja da går det helt sikkert bra. Skal du lage fylte paprika til meg? Og spagetti? Jeg gleder meg allerede.

NANNY: I nesten ti år holdt Smilja Knesevic Katic styr på barn og hus for Karin og Thorvald Stoltenberg.