– Kom og skyt meg!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det var i de dager vi hadde en psykotisk kvinne boende på sofaen. Hun het M., hun var Fredrik Samboers og min gode venninne, og i hodet hennes brølte sinte stemmer.

– Vi skal drepe deg!

Noen hadde allerede tatt livet av naboene, nå sto hun for tur. Det var ikke første gang vi så henne syk. Men nå var situasjonen annerledes. Når man må skjule seg for utspekulerte mordere som kan drepe gjennom musikk, et blikk eller en middag, har man ikke tid til å bry seg om husleia. Det var februarkaldt i Oslo og hun hadde blitt kastet ut av leiligheten. Familien ville hun ikke oppsøke. De sendte henne bare på sykehus. Og hun skulle FOR ALL DEL IKKE PÅ SYKEHUS!

– Jeg vet dere planlegger å drepe meg, sa hun.

– Det beste hadde vært et nakkeskudd. Det går fort. Gjør det nå da. Kom og skyt meg! Og begrav kroppen min under rosebusken i hagen.

Har du noensinne sett en du er glad i tro hun skal dø? Det er vondt. Tappende. Skremmende.

– Vet dere hvordan naboene døde? De ble tvangsfôret med isolasjonsskum. Til de ikke lenger kunne puste.

Ubehagelig. Uvirkelig. Utmattende. Etter ei uke, hadde jeg vondt i kroppen. Gruet meg til å forlate soverommet om morgenen. Vi foreslo å ringe sykehuset så hun kunne få medisiner. Hun skulte på oss med mørkt blikk. For all del: IKKE NOE SYKEHUS! Sykehus er tvang. Det er ydmykende. Fryktelig. Ødeleggende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle undersøkelser indikerer at vi i Norge bruker mer tvang i psykisk helsevern enn andre land i Nord-Europa. I august 2008 nedsatte Helsedirektoratet et utvalg som skulle vurdere vilkårene for tvangsbehandling i psykiatrien. I juni kom rapporten. Feltet er stort og intrikat. Det krever innsikt i jus, psykiatri, historie og menneskeskjebner. Så kom da heller ikke utvalget til enighet. Og det var særuttalelsen, det minste mindretallets røst, som fanget min oppmerksomhet og brakte meg tilbake til de februarukene M. sov på sofaen vår. De tre medlemmene, som representerer psykiatriske pasienter og deres pårørende, ønsker å oppheve loven om psykisk helsevern. Adgangen til frihetsberøvelse og annen tvang skal være lik for alle og ivaretas i allmenn lovgivning, mener de. Den utstrakte bruken av tvang gjør at tiltak basert på frivillighet og medbestemmelse kommer i bakgrunnen. Argumentet om at noen opplever å få god hjelp gjennom tvang, holder ikke. «En historie om overgrep kan ikke veies opp med en historie om hjelp», skriver de. Istedenfor å omtale psykisk syke, refererer de til mennesker med mental eller psykososial funksjonsnedsettelse. For er det ikke i møte med samfunnets etablerte regler og normer at denne funksjonshemningen oppstår? Jeg leser og ser min venninne der på sofaen de februarukene. Pårørende slites ut. Noen blir helt eller delvis uføre på grunn av familiesituasjonen. Kanskje er det de som blir sittende med ansvaret dersom det blir vanskeligere å ty til tvang. Men er de pårørendes, eller det øvrige samfunnets, ubehag nok til å frata mennesker som M. sine grunnleggende rettigheter? Jeg ville ikke gjøre meg medskyldig i tvangen M. oppfattet som overgrep. Men jeg ville heller ikke se henne syk.

Dilemmaet føltes uløselig. Jeg ba min mest psykiatrierfarne venninne om råd.

– Jeg skjønner hva du mener, sa B.

De siste ti åra hadde faren hennes vært inn og ut av lukkede avdelinger.

– Men i praksis trenger vi at det blir lettere å legge inn folk på tvang tidligere i sykdomsforløpet. Det handler ikke om å skåne meg eller omgivelsene. Det handler om å skåne ham.

Når sykdomstegnene begynner å komme, er det hun som ringer sykehuset, fastlegen, distriktspsykiatrisk senter. De sier de skal følge med. At de skal se hva de kan gjøre. De noterer og nikker og sier de forstår. Hun sier han har forsøkt å slå ned noen. De sier hun får ringe politiet om det blir for ille. De kan kjøre han til sykehuset, til legevakta, der han blir sittende og vente og rett som det er stikker av, eller de kan putte ham på glattcelle.

Farens sykdom har tatt på. Hun har vondt i magen, hjertebank og høyt blodtrykk. Bekymrer seg om hvor han sover. Om han er i ferd med å bli syk. Om han skal skade seg selv denne gangen. Hun har sittet musestille i sin egen mørke stue mens han ringer på hoveddøra. Redd for hvordan minstejenta skal reagere på å se bestefar så sint og lei seg. Se ham bannende, skulende, livredd. Han går berserk i leiligheten sin. Flyr på gode venner.

– Han ødelegger sånn for seg selv. Og han har det så forferdelig. Det finnes ikke tvil i min sjel om at det beste for ham er å bli lagt inn når det er sånn, sa B.

M. ble ikke bedre. Mørket hennes fortsatte å spise opp hverdagen min. Hver morgen ga vi henne noen kroner så hun skulle ha til mat og drikke når hun drev omkring i byen. Om kvelden var de tunge skrittene hennes i oppkjørselen igjen. Hun er blant de godeste, mest sjenerøse, intelligente menneskene jeg kjenner. Men da lukten av kropp og sykdom for lengst hadde trengt dypt ned i sofaputene, og magen min allerede om ettermiddagen begynte å grue seg til å møte mørket hennes om kvelden, ringte jeg sykehuset.

– Vi skal se hva vi kan gjøre, sa de

– Vi trenger hjelp. Hun har det helt fryktelig!

– Jeg skal bringe beskjeden videre.

Det å be om hjelp for en psykose, var ikke det samme som å be om hjelp for et astmaanfall eller et infarkt. Tvang og psykiatri er en knute av menneskerettigheter og vold, nestekjærlighet og maktmisbruk, ydmykelser og verdighet. Vi visste ikke når hjelpen kom. Om hjelpen kom. Og om den vi var glad i ville se hjelpen som omsorg eller overgrep. Men jeg hadde ikke lenger krefter til å tenke forbi det praktiske. Vi orket ikke mer. Hun hadde det så vondt. Noe måtte skje. Så uka etter ringte jeg igjen. Jeg sa jeg var redd for henne. At hun skremte meg. Jeg løy.

Neste morgen kom de og hentet henne. I politibil. De hadde uniformer og de trampet inn i stua. Jeg klarte ikke se på. Det hamret i hele kroppen: hva har jeg gjort? Hva har jeg utsatt et menneske jeg er glad i for?

Med den nye rapporten om tvang i hendene, ringer jeg til M. Det er ikke så ofte vi ser henne lenger. Vi har aldri pratet om hva som skjedde den gangen. Hvem som fikk henne innlagt. Jeg hører med en gang at hun er i ferd med å bli sjuk igjen. Hun er knapp og mistenksom.

– Det er ydmykende når de kommer hit og tvinger meg til å ta medisiner, sier hun.

– Men det er i alle fall bedre enn å bli innlagt.

– Hva skal vi gjøre da, når du blir sjuk?

– Vær som dere er, sier M.

– Prat med meg. Lag kaffe. Smør noen skiver. Vær snille mot meg.

Bare dager seinere er jeg på tråden med Distriktpsykiatrisk Senter. M har skjelt ut folk på gata. Hun står og skriker utenfor leiligheten sin.

– Vi skal se hva vi kan gjøre, sier damen i andre enden.

– Hun er veldig dårlig, sier jeg.

– Jeg skal gi beskjeden videre.