Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kommandanten

BOLAK KUSHLAG (Dagbladet): Han kommanderer over landsbyer, soldater, tanks og et Stalin-orgel. Han er femten år, og har arvet herligheten av sin far.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Bilen bråbremser. Fra veikanten hopper en gutt med en kalasjnikov fram.

- Papirene! kommanderer han bestemt. Han sjekker dem, og blir bredbeint stående. Bak ham står en rekke soldater med kalasjnikovene klare. Det mørkner, tida begynner å renne ut for å rekke landsbyen vi skulle overnatte i. Sjåføren har gitt oss klar beskjed om at han ikke under noen omstendighet vil kjøre etter mørkets frambrudd.

- Som å leke med døden, dette er Afghanistan, forklarer han megetsigende når vi innvender at det bare er et lite stykke igjen til dit vi skal.

Soldatenes stirrende blikk i skumringen gir oss en uggen følelse, en snikende redsel murrer i ryggraden.

- Velkommen til min landsby, sier unggutten plutselig.

- Jeg er kommandanten her. Vær mine gjester! tilbyr han.

Mørket faller fort i Afghanistan, så vi tar imot kommandantens tilbud om å være hans gjester i denne ødslige landsbyen av soldater og leire.

- Som piknik med døden, sier fotografen i mørket. Vi følger unggutten inn gjennom et hull i en mur. Før vi vet ordet av det, er all bagasjen vår båret inn i et hus av soldatene. Vi skysses inn i et rom, der det er lagt ut puter langs veggene.

Veggene er fulle av splintskader.

- Fra en rakett som landet i nærheten, sier kommandanten. Vinduene er dekket av skitten plast.

Arvet makt og våpen

15-årige Humayun er kommandant for 26 landsbyer i nærheten av Taloqan-fronten, nord i Afghanistan. Han har tre hundre soldater, seks tanks og en BM-21, bedre kjent som et Stalin-orgel, et kjøretøy med førti raketter på.

- De tilhørte faren min, nå er alt mitt, sier han stolt.

Livvakta hans sitter ved døra, med kalasjnikoven ved siden av. De andre sitter etter rang, til enden av rommet. Nærmest Humayun sitter småbrødrene, så landsbyens dyrlege, så en onkel, så en onkel til og til slutt noen han bare kaller slektninger.

- Hent ei lampe! Hent te! Soldatene piler rundt ham, kryper for ham og adlyder hans minste vink.

Dette er Humayuns kongedømme. Da faren hans døde for tre måneder siden, arvet Humayun makten, og tok over som områdets kommandant. Selv om Afghanistan på begge sider av fronten har en sentral regjering, styres mange av landsbyene etter urgamle skikker. Makten ligger hos kommandantene, og den går ofte i arv.

Det første unggutten gjør når vi har satt oss, er å vise fram et passfoto av faren sin.

- Faren min var en modig og høyt elsket kommandant. Han kjempet først mot russerne, så mot Taliban. Han ble drept da en rakett slo ned rett ved ham. Det ble rådslått i landsbyen om hvem som skulle overta. Valget falt på Humayun.

Barn er gode soldater

Humayun har vært med faren ved fronten siden han var 13 år.

- Barn er gode soldater, de er sterke og raske og modige, forsikrer han. De fleste soldatene han har kommando over, er eldre enn ham. Han avviser at han har noe autoritetsproblem. Før viktige avgjørelser rådspør han seg alltid med onklene sine, farens brødre. Også de skryter av den lille krigsfyrsten.

- Det han mangler i erfaring, tar han igjen med intelligens, sier onkelen.

- Mat, kommanderer Humayun, og en vakt kommer og vasker hendene hans. Vaskefatet går rundt, og maten kommer på gulvet. Kjøtt, poteter, brød og stekte egg. Så rosiner, nøtter og te ut i de små nattetimer. Samtalen blir stadig avbrutt av meldinger over walkietalkien. Humayun må følge med på alle fronter, og tar imot og gir beskjeder.

- Det er rolig i kveld, men dersom det skjer noe, må jeg dra ut til fronten med en gang, sier han.

I løpet av kvelden ser vi ikke en kvinne, småbrødrene hans svinser halvnakne rundt, fettere og onkler bringer maten. Kvinnene holder til i bakgården, de beveger seg så å si aldri derfra, og dit inn er porten behørig stengt og bevoktet. Der bor også Humayuns kone, Djamillah, som han giftet seg med i vår, bestemoren og et par av den avdøde farens tre koner.

Humayun har nå ansvaret for alle.

Vil bli president

Humayun røyker i et sett, faktene hans er karslige.

- Mens faren min levde, fikk jeg ikke lov til å røyke, jeg begynte etter at han ble drept, i sorg, forklarer han.

Humayun minner om en bondegutt som forsøker å likne storbonden. Iblant er han som et barn, som når han peker rundt og stolt sier på engelsk: «bread, cup, tea». Eller når han leker med radioen vi har med.

Til tross for at han lever livet sitt i en leirete landsby der det vanligste framkomstmiddelet er esler, er han overraskende velinformert, og svært nysgjerrig. Målet hans er å bli president i Afghanistan.

- Men først må jeg bevise at jeg er en god kommandant, og vinne krigen mot Taliban. Så vil jeg lære engelsk, reise og se verden, sier Humayun, som har mektige beskyttere i Afghanistan. Han møtte Nordalliansens leder, Ahmed Shah Massoud, før han ble drept i et attentat i forrige måned, og Nord-alliansens president Burhanuddin Rabbani har lovt ham at når krigen er over, skal han sende ham til London for å studere. '

Med gevær til London

Han spør om han kan ta med livvakta med kalasjnikoven til London. Når krigen er over.

- Men jeg har hørt at dere ikke liker muslimer i Vesten, stemmer det? spør han. Han har hørt det på Voice of Iran.

Selv er Humayun er en trofast muslim. Han ber fem ganger om dagen, og studerer Koranen flittig. Hver dag leser han afghansk historie et par timer.

- Når jeg er ferdig med den, går jeg over til verdenshistorien, sier han.

Han har mange spørsmål om Vesten og syns det er merkelig at en kvinne over 30 ikke er gift.

- Blir stygge kvinner i Norge gift? spør han, og forteller at det er vanskelig i Afghanistan, med mindre de er veldig flinke, til å veve kelimer og sånt.

Et liv i krig

Neste morgen blir vi med Humayun for å inspisere troppene. Han går innom farens gravsted, og leser en bønn fra Koranen ved graven, før han setter av gårde med soldatene mot militærleiren i nærheten. Vi trasker i motvind over jorder og på sandete veier for å komme fram til Stalin-orgelet, Humayuns stolthet.

- Ja, den er ikke min, da, den er regjeringens. Det samme med tanksene. Men jeg bestemmer hvor de skal skyte, sier han.

Humayun står og snakker i walkietalkien. Om krigens gang. Han er født i krig, vokst opp i krig, og sier han skal kjempe til siste dråpe blod.

Mens Humayuns jevnaldrende i Norge spiller videospill og skyter på innbilte fiender, sikter Humayun på virkelige mål - afghanerne på den andre siden av fronten. I stedet for piler på en skjerm har han kuler og kanoner som dreper.

HUMAYUNS MENN: 15-åringen er kommandant for 26 landsbyer og 300 soldater. Mens hans jevnaldrende i Norge spiller videospill og skyter på innbilte fiender, sikter Humayun på virkelige mål - talibansoldater på den andre siden av fronten.
Hele Norges coronakart