Kommentar: Høyspenning i Høyesterett

Hadde Kjuus-saken gått i USA - der den for øvrig aldri ville kommet til noen domstol - ville plassen foran det gamle tinghuset vært full av rasende demonstranter og lobbygrupper, og interesseorganisasjoner ville mobilisert et batteri av fremragende juridisk ekspertise.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Men gata utenfor er tom, og publikumsgalleriet i Høyesteretts plenumssal er stadig besatt av skoleelever, noen få adoptivbarn, formodentlig av utenlandsk opprinnelse, og en del interesserte jurister som følger forhandlingene stille og disiplinert.
  • Men det som foregår i salen er av historisk betydning for det norske demokratiet. Det er ikke uten grunn at justitiarius Carsten Smith har samlet alle sine dommere og at riksadvokaten selv prosederer.
  • Slik jeg oppfatter det, har John I. Henriksen, som forsvarer Kjuus, forsøkt å forklare at Kjuus ikke mener det han sier. I neste omgang har han forsøkt å vise at Kjuus må ha rett til å si det han sier, enten han mener det eller ikke. Henriksen vil ikke uskyldiggjøre Hvit Valgallianses program eller gjøre det mer «spiselig», men forsøker å sannsynliggjøre partiets rett i et demokrati. Han har foretatt en to dagers vandring i norsk og internasjonal rett på området og har ikke vært helt lett å følge.
  • Sakens alvor og prinsipielle betydning ble klar i går da Henriksen beveget seg inn i den internasjonale jussen, og riksadvokat Busch fulgte etter. Hvit Valgallianse er et lovlig parti, godkjent av Stortinget, men det har et program som anfekter den politisk korrekte offentlige moral mer enn utsatte grupper, som Henriksen uttrykker det. Han vil sette ytringsfriheten høyere enn andre menneskerettigheter.
  • Hvordan Høyesterett stiller seg til disse spørsmålene er det helt umulig å gjette på, og det er det som gjør saken så uhyre spennende. Og begge løsninger vil vekke stor debatt, om ikke demonstrasjonstog utenfor det gamle tinghuset.

Den intellektuelle intensiteten er høy og jussen intrikat, men selve sakens kjerne frapperende enkel: Hvor langt strekker ytringsfriheten seg i Norge, og skal den gå foran andre menneskerettigheter? Og det som skal være prøveeksemplet på dette er noe så vanvittig tåpelig som et forslag om å sterilisere ikke-hvite adoptivbarn.

I går slapp altså riksadvokaten til, og da var det som om hele dommerkollegiet strammet seg opp, for Tor-Aksel Busch bruker en myndig røst og er klar i sine utlegninger, og spørsmålet ligger som en dirrende tone i salen: Vil han kunne snu flere av rettens mer liberalt innstilte dommere?

Riksadvokaten går fra konvensjon til konvensjon og viser at rett står mot rett hele veien. Ytringsfriheten står ikke i noen særstilling og må konkurrere med andre grunnleggende menneskerettigheter - som likeverd uansett hudfarge.