Kommentar: Med gyldig grunn

Visste jeg det ikke. I tur og orden har Kjell Magne Bondeviks statsråder stått fram og truet med innstramminger så blodige at det kan ta pusten fra noen hver. Og så kommer sjefen sjøl på jobb og varsler at det også skal spares på kreftene, skriver Dagbladets ARNE O. HOLMSe leder side 3

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kanskje var det den eneste posten som det ikke allerede var kuttet i, alt sammen til ære for banksjefer og finansanalytikere og professorer og redaktører i Dine Penger som fortsatt skal ha oss til å tro at de har greie på det de snakker om.

Mens Kjell Magne Bondevik har vært sykemeldt har verdien av aksjene på Oslo Børs falt med 46 milliarder kroner. Idet han igjen var på plass i sentrum, sto det politiske Norge klar med sin minimalistiske verdensforståelse og dunket oss i huet med påstander om at nasjonens helse står og faller med skarve tre milliarder kroner i kontantstøtte.

Ei snifferhand

Kjell Magne Bondevik har som den eneste vært fraværende med gyldig grunn. Arenaen har vært dominert av politikere fra Youngstorget til Høyres Hus som har demonstrert en politisk avmakt som ingen psykiater har forsøkt å diagnostisere.

Sjøl stakk jeg litt kontantstøtte i ei snifferhand som dukket opp underveis til Bondeviks pressekonferanse, og lurte på hvordan det er mulig konsekvent å praktisere en politikk det er hundre prosent enighet om å avskaffe.

Og enda merkeligere: Noen timer før Bondevik gikk frisk og rask på talerstolen og lovet rentenedsettelse, hadde Jagland gjort det samme i Folkets Hus. Høyre og Fremskrittspartiet gjør det hver eneste dag. Alle skal sette ned renta, som likevel ligger som en sta geitebukk på 10 prosent og truer med å sende minst 70000 husstander ut i gjeldskrisa.

Politiske hemoroider

Like lite som psykiske plager vises på yttersida av et menneske, enten mennesket er statsminister eller arbeidsledig snekker på det kongelige slott, vises det politisk vilje til å gi nervøse gjeldsslaver nattesøvnen tilbake. Også i går hadde alle resepten klar, men ingen bruker den.

Det har ikke vært så fullt på en pressekonferansene i regjeringskvartalet siden Terje Rød-Larsen stakk av som statsråd og la skylda på alle andre enn seg selv. Siden stakk Anne Holt idet hun sendte ut legejournalen sin. Tidsnok til julepresangene veltet ekteparet Brundtland sine alkoholiserte venner inn i bokhyllene til intetanende bokklubbmedlemmer mens den amerikanske kongressen slenger presidentens underliv inn i milliarder av hjem. Kjell Magne Bondevik åpnet nye dører med sin depressive reaksjon. Han gir ingen detaljer, men varsler at de kanskje skal komme i ei bok han går svanger med.

Kanskje var det derfor jeg ble sittende og tenke på Bill Clintons hemoroider under Kjell Magne Bondeviks pressekonferanse. Ikke at Bondevik satt urolig i stolen. Han satt som den prest han er.

Jeg tenkte slik fordi Bondevik etterlyste en pressedebatt om grensene mellom det private og offentlige liv.

Vi tar den debatten kontinuerlig fordi Bondeviks kollegaer i inn- og utland hver eneste dag flytter grenser i et tempo som kan ta pusten fra enhver med vær varsom-plakaten som rettesnor. I USA må presidenten hvert eneste år legge fram sin helsejournal, og derfor vet vi alt om Clintons plager, mens Bondevik med god grunn slipper å legge fram sine.

Alle så etter svakheter hos Kjell Magne Bondevik i går. De færreste fant noen, og det kan knapt overraske noen som har fulgt mannen gjennom et langt politisk liv. Når jeg likevel sitter med flere spørsmål enn svar etter pressekonferansen, er det fordi det er de kommende uker og ikke gårsdagen som avgjør om Bondevik er sterk nok til å styre i et svært urolig farvann.

Fornærmede harer

Han mestret, selvfølgelig, pressekonferansen. Nervøs og spent og langt fra så fri som han er når han er på topp. Det kunne man heller ikke vente etter det han har vært igjennom. Langsomt vokste hans profil gjennom TV-sendingene utover kvelden, og da han forlot Terje Svabø i NRK var han for alvor i ferd med å våkne til politisk kamp.

Kjell Magne Bondeviks sterkeste kort er at han mot alle spådommer tok regjeringsmakt etter at de aller fleste hadde dømt sentrum nord og ned før valget. Siden har både sosialdemokratiet som kastet kortene og Høyre som aldri holdt i kortstokken hoppet rundt rundt som fornærmede harer.

Kanskje mente Thorbjørn Jagland alvor når han i går kveld meldte seg på som statsminister. Kanskje mente han noe helt annet.

Kjell Magne Bondevik sitter uansett fortsatt i statsministerstolen, nå også med ei friskmelding i veska.

Kanskje er det snart velgernes tur å bli satt i sentrum for oppmerksomheten?