Kommentar: Noen mot dødshjelp?

Rettsforhandlingene om drapstiltalen mot lege Christian Sandsdalen har vært påfallende: Praktisk talt samtlige vitner i Oslo byrett har uttrykt sin støtte til aktiv dødshjelp.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Det har hele tida vært klart at tiltalen mot lege Christian Sandsdalen, ville inngå i en en generell debatt om aktiv dødshjelp. Det er første gang en norsk domstol får en slik sak til behandling. Samtidig foreligger det et lovforslag om straffefritak for slik dødshjelp ved visse høve, fra professorene Andenæs, Bratholm og Seyersted. Særlig har avdødes nærmeste ytret sin takknemlighet overfor Sandsdalen og gitt sin støtte til prinsippet om aktiv dødshjelp.
  • Men hvor blir det av motforestillingene? Riktignok skal ikke retten avgi en prinsipiell høringsuttalelse, men slik saken hittil har vært ført, lar det seg gjøre å lure på hvorfor samfunnet faktisk sier nei til en liberalisering av loven. Argumentasjonen mot aktiv dødshjelp er nemlig totalt fraværende i retten. Selv ikke aktor har utfordret sine egne vitner når de ytrer seg prinsipielt med generell støtte til aktiv dødshjelp. Aktor, Marit Bakkevig, avstår i stedet fra å be vitnene om å uttale seg om spørsmålet, selv når vitnet åpenbart er kritisk innstilt.
  • Det er forsvarer Frode Sulland som svært dyktig dominerer debatten om dødshjelp. Bakkevig nøyer seg forbausende nok med å bivåne hvordan Sulland transporterer vitnene hennes over til sin side. Foreløpig er det trolig bare Bakkevig selv som vet hvordan hun skal få Sandsdalen dømt etter tiltalen. Prosedyren starter onsdag i neste uke, og bare i korte glimt har retten fått innsyn i et kommunalt pleietilbud som er så fattig og handlingslammet overfor dødssyke med store smerter som skal pleies hjemme, at dødshjelp tilsynelatende synes å stå som en løsning til slutt.
  • Avdelingsoverlege ved Radiumhospitalet, sakkyndige Jon Skarstein, valgte i går å legge stor vekt på det som kunne vært gjort for pasienten Bodil Bjerkmann før hun bestemte seg for å avslutte all behandling og innstille seg på å dø. Både sentrale og lokale myndigheter avslo søknaden hennes om forsterket pleie med en personlig assistent. Skarstein mente at han hadde erfaring for at avansert smertelindring kombinert med forsterket pleie svært ofte endrer pasientens opplevelse av sin livssituasjon som totalt uutholdelig.
  • Men ikke et ord fra aktor. Ikke et ord om at nettopp kostnadene ved intens og kontinuerlig pleie som både er dyr og krever mer personell enn vi har tilgang på, skal bli et argument til fordel for aktiv dødshjelp som også utmerker seg ved å være lite kostnadskrevende. Nettopp sakkyndige Skarstein kunne vært aktors inngang til å opptre som forsvarer Sullands etiske motstander i Oslo byrett. Jeg vet om dødssyke pasienter med alvorlige og vedvarende smerter som nå venter på nettopp argumentene som skal vekke interessen for hvordan de kan få hjelp til et verdig liv så lenge de får leve.
  • Undersøkelser viser at bortsett fra Lægeforeningen og de mest religiøse av oss, er vi som samfunn på glid mot større aksept av aktiv dødshjelp på avgrensede betingelser. Hittil har vi praktisert den uskrevne rettsregel om at det er lettere for dødshjelperen å få tilgivelse enn tillatelse. Rettssaken mot Sandsdalen er likevel en konfrontasjon mellom to etiske syn. Mellom ønsket om en lovgivning som stiller opp tydelige kriterier for når aktiv dødshjelp skal være norsk lov, og gjeldende rettsoppfatning som i praksis har unnlatt å stille leger som har medvirket til assistert død, til juridisk ansvar. Hittil har dessverre aktors passivitet blendet for innsikten.