Kommentar: Straff for meninger

Det er ikke lov å sterilisere adoptivbarn fordi de er mørkhudede. Det er ikke lov direkte å oppfordre andre til å gjøre det. Men er det lov å foreslå det i et program for et lovlig parti, slik at velgerne kan si nei til det? Nei, sier Høyesterett etter en måneds grundig overveielse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dermed er det satt en klar grense for hvor langt man kan gå med politiske ytringer og at man følgelig kan gå atskillig kortere med upolitiske.

Dette er et nederlag for den prinsipielt uinnskrenkede ytringsfrihet. Men sett i forhold til opinionen, de rådende stemninger i samfunnet, menneskelige følelser og jussens mange nasjonale og internasjonale kjøreregler, gir den endelige dommen i Kjuus-saken også oppmuntrende lyspunkter.

På spissen

Det er ikke lett for noen, heller ikke for en høyesterettsdommer, å sørge at noen skal få uttale seg slik Hvit Valgallianses fører Jack Erik Kjuus gjør. Men ytringsfrihet innebærer nettopp at vi skal tåle det og tillate det. Man kunne kanskje ønsket at Høyesterett hadde fått et litt mer stuerent spørsmål, når den først samlet seg i plenum for et slag om grunnlovens paragraf hundre, men selvsagt var det best at spørsmålet virkelig ble formulert på spissen.

12 av de 17 dommerne mener at Kjuus skal straffes for det han sier i sitt partiprogram. Det skal mye is i magen til å hevde hans rett til å si det han mener. Det krever dessuten et klart filosofisk syn utover øyeblikket og besittelse av god juridisk kompetanse. Dommerne Lund, Bugge, Stang-Lund, Flock og justitiarius Smith selv forsøker å bryte bredere vei for ytringsfriheten. I sin ytterste konsekvens er den friheten til å si hva du vil og at andre må tåle det uansett hvor harselistisk de er. Det er denne saken et utmerket eksempel på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men ytringsfriheten har, og bør ha, visse begrensninger. De 17 dommerne har vandret i alle disse begrensningene. I grunnloven, i straffeloven, i internasjonale konvensjoner, i domsavgjørelser, i fortolkninger, i fordommer og fornuft, og gitt oss et stort materiale til mange debatter. Den store ytringsfrihetskommisjonen har fått et utmerket kompendium å studere.

Alvorlig krenkelse

Alle dommerne er enige om at Kjuus' ytringer er en alvorlig krenkelse av menneskeverdet til en spesiell gruppe som også ellers er sterkt utsatt. Forslagene i Hvit Valgallianses program innebærer i klartekst etnisk rensing. Men skal Kjuus ha rett til å foreslå det uansett?
Det er altså her de fem dommerne skiller lag med de tolv. De vektlegger grunnlovens bestemmelse om politisk ytringsfrihet, retten til frimodige ytringer om statsstyrelsen, som det heter i paragraf hundre, annerledes. De setter grunnloven over vanlig lov. Det har lenge vært et hovedprinsipp og et krav blant ytringsfrihetsinteresserte å få dette slått fast.

Det de dissenterende dommerne sier, er: Friheten til å formulere politiske meninger er det sentrale i grunnlovens paragraf hundre. Straff i et tilfelle som dette er bruk av statens tvangsmakt mot borgernes meninger. Dette er selve kjerneområdet for ytringsfriheten. Det forsterkes av at saken gjelder et politisk partiprogram, at partiene er sentrale i vårt demokrati og at det der ikke er myndighetene som bestemmer hvilke oppfatninger velgerne skal ha.

Å straffe Kjuus for sentrale punkter i hans program er det samme som å forby hans parti.

For abstrakt

Det hadde vært strålende om hele Høyesterett hadde sagt dette, men det var det ingen som hadde ventet. Kjuus' meninger er tunge å svelge, og det norske samfunnet er antakelig i bunn og grunn ikke rede til å gjøre det. Til det er antakelig ytringsfriheten i øyeblikket mer abstrakt enn i andre mer dramatiske historiske epoker.

De fem dissenterende dommernes konklusjon er dristig og oppmuntrende, og kan kanskje gi håp om amerikanske tilstander en gang. Foreløpig har altså Høyesterett satt en klar grense for politiske ytringer i dette land, og dermed en enda strengere grense for de upolitiske ytringer.