Kommer fascismen tilbake ?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Debatten om hvorvidt nazismen reiser hodet igjen, har tatt en ny vending. Nå er det overvåkingsstaten som får mistanken rettet mot seg. Er det mulig å drive hemmelige tjenester ut i det absurde, slik myndighetene synes å gjøre, uten at tankene går til Mussolinis marsj mot Roma 1919 eller Hitlers vei til Rikskanselliet i Berlin1933 ? «Totalitært svermeri», kaller datadirektør Georg Apenes EUs datalagringsdirektiv som vi gi overvåkningen muligheter for å følge oss alle fra vugge til grav. Er dette samtidig et svermeri for nye former for fascisme?

Sammenfallet av de siste overvåkingsskandaler med de ekstreme høyrepartienes relative suksess ved siste valg til Europaparlamentet, samt utgivelsen av Kjartan Fløgstads nye roman om de hemmelige tjenester i Norge, gir skruen dens aktuelle omdreining. Den blir sikkert ikke den siste heller. Spørsmålet om fascismen kan hende igjen, og i tilfellet når og hvor, er jo helt naturlig å stille. Jeg har selv vært med på det, i høyeste grad, og vil forsatt forsvare det synspunkt at enhver forståelse av fascismen må se den som et generelt og ikke bare som et historisk fenomen. Og da kan den selvsagt opptre igjen.

Men hvor begrunnet dagens engstelse enn kan være, så må vi likevel mane til varsomhet med å rope opp om en ny fascisme i Europa. Særlig må vi forstå at høyretrusselen før og nå har helt ulik kontekst og er forskjellige bare av den grunn. Hvordan forskjellene skal håndteres, kan vi få en veiledning i gjennom de siste tiårs forståelse av politiske forhold.

Stikkordet er kultur. Vi tilskriver politiske fenomener mer av kulturelle trekk, og vektlegger i høyere grad kulturell egenart, enn tidligere generasjoners politiske analytikere og synsere.

Det nytter lite å lete opp «paralleller» mellom før og nå, finne trekk og begivenheter som hver for seg kan påvises som felles, og så ut av dette dra den konklusjon at faren for en brun hjemkomst er overhengende. Man må trekke inn den kulturelle kontekst, eller om man vil: omgivelsene rundt enkelthetene i største og bredeste forstand, før man kan si noe om en reell sammenlikning.

Det nytter altså ikke å slå fast at dagens overvåkingsapparat er «like stort» som Nazi-Tysklands SS, eller at høyrepartier «svarer ti» ekstreme grupper i 1920- eller 30-åra, eller at antisemittismen den gang likner på islamofobien i dag. Enkel korrespondanse av denne art må alltid sammenholdes med en bredere kulturell forståelse av situasjonen. Og denne forståelse taler mot en alt for enkel sammenlikning.

La oss ta bare ett sentralt poeng – pengefolks bidrag til ekstreme grupper, eller om man vil: rike giveres gaver til lyssky politisk virksomhet. Slike bidrag har alltid vært viktige, naturligvis. Ekstreme høyregrupper mangler sjelden våpen, uniformer, raske kjøretøyer, kostbart utstyr av mang en art. Trådene bakover til sentrale rikfolk har derfor bestandig vært interessant å følge. Men hva er den rette kontekst rundt dette – at storkapitalen «egentlig» står bak fascismen?

Noen vil huske John Heartfields fotomontasje fra 1930, «Millioner står bak ham». NS-diktatoren støttes ikke av mengder av velgere eller stemmer; han mottar i stedet millioner i form av knitrende sedler som storkapitalen stikker til ham i hemmelighet. Heartfield var kommunist og overbevist om at fascismen var nettopp storkapitalens uttykk, slik Komintern den gang tenkte («fascismen er monopolkapitalens forlengede arm»). Men objektivt sett var jo dette helt galt. Verken fascismen eller kapitalismen agerte slik.

Og dette kunne man innsett, med en bredere forståelse! De enkeltkapitalister som ga «millioner» til Quislings bevegelse i 1933 og 1934 - for nå å bevege oss til Norge – var ikke typiske, snarere atypiske for kapitalen og dens måte å virke på. De trakk seg også fort unna. At de faktisk står oppført i NS’ arkiv som store givere, kamuflert med forbokstaver slik at bare partisekretæren og føreren skulle se hvem de var, gir en informasjon som må ses i sammenheng med andre forhold for å forstås. Sammenhengen er at de en kort tid trodde på fascismen, fordi de var uten politisk trening, og ga noe – men at de samtidig ganske sikkert ga penger til andre grupper og partier også. De stilte seg slett ikke «bak fascismen» alene.

Det legges ofte for mye i gaver, gaver til yttergrupper i sær. De skal så visst ikke bortforklares, men de må altså forklares for å forstås. Eksempler på ikke-forståelse florerer i sær i skjønnlitteraturens fiksjon om slike ting. I den danske TV-serien «Livvakten» fikk vi se hvordan velbeslåtte medlemmer av den danske overklasse fra sine slott og herreseter dirigerte klandestine fascistgrupper som forberedte attentater helt til topps i samfunnet. Deres pengegaver fulgtes av en evne til å lede og styre ekstremistiske grupper, som nok er en stor overdrivelse.

I norsk populærlitteratur kan det være tilstrekkelig vise til Tom Kristensens spenningsroman «Hvitvasking» (2007), der den sentrale hjerne i et tilsvarende fascistisk nettverk er en representant for den virkelig pengerike overklasse i Ullernåsen. Slikt blir det skikkelig spenning av, selvfølgelig, men knapt noen forståelse.

Spenning blir det også i Fløgstad siste bok «Grense Jakobselv», ved at han identifiserer den verste form for brun fare – nazismens SS og SD - med den tyske akademiske overklasse så vel som med Bærums pengestrøk, «søner og døtrer av velståande menneske i møblerte heimar». Romanens finte er nettopp koplingen mellom det tyske SS og den norske overvåkingen i dag med hjemmeadresse Bærum.

Nå er handlingen tvetydig, metaforisk og på vanlig Fløgstad-vis krydret av dulgte navnespor. De hemningsløse blandingen av fiksjon og fakta, og samspill mellom oppdiktede og historiske personer, er lekent gjennomført og nokså forvirrende – i det hele tatt, forvirring rår, noe som gjør at man kanskje skal være forsiktig med å lete opp en konkret «mening». Men visse ting må vi ta alvorlig. Når det sies i romanen at nazisme og landssvik var noe som foregikk i bygde-Norge , blandt «bønder med bunad og torvtak og landsmål og Tor og Odin på loven», da må leseren merke seg at det er en Bærums-gutt om sier dette. Og det motsatte må forstås som forfatterens standpunkt.

Derimot er det vel Fløgstad selv som snakker i avsnittet som eksplisitt taler om at fascismen kan komme tilbake, selv om teksten her kamufleres som en fotostatkopi av et fillet avisutklipp. Den kommer tilbake, fordi de hemmelige tjenester i vårt samfunn bygger på en direkte kontinuitet med nazistidas SS og SD - og fordi disse tjenester igjen henger fundmentalt sammen med bestemte hovedtrekk i europeisk åndshistorie. Dyp pessimisme, altså. Men montro ikke også en viss overdrivelse ?

Skal vi si noe gyldig om fascismens mulige tilbakekomst, må vi først og fremst ta i betraktning de helt ulike forhold som rår i mellomkrigsperioden og nå, på tross av enkelte slående likhetspunkter: Fascismen var noe annet og mer enn tendensen til avansert, statlig overvåking.

Jødehatet den gang skyldtes andre forhold enn en folkelig reaksjon på innvandring.

Troen den gang på en «duce» eller «Führer» hadde helt andre årsaker enn våre dagers mer eller mindre medierte politikerforakt.

Hva ulikhetene består i, kan være brysomt å finne ut av. Like fullt er det i den retning vi må gå, til forskjellene mer enn til likhetene, om vi skal finne ut av det meget vanskelige spørsmål om fascismens mulige gjenkomst i dagens samfunn. •Hans Fredrik Dahl er professor ved Universitetet i Oslo.