Kommissærene kommer

Da verdikommisjonen holdt presskonferanse denne uka, var det måneder siden vi hadde hørt noe fra denne nyskapning i norsk politikk. Forrige gang gikk det forlydende om at kommissærene hadde fått den idé at man skulle sitte rundt bål i skogen. Nå har de bestemt seg for å følge i Pauli fotspor: De skal skrive brev.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Av PETER NORMANN WAAGE

Brevene har fått betegnelsen «utfordringer». De skal rettes til folk i maktposisjon og være «spissformulerte anmodninger» om å redegjøre for verdier og tanker som ligger bak praksis og utviklingstrekk i samfunnet. Hittil har statsministeren fått spørsmål om hvorfor vi utvinner oljen så raskt, og helseministeren om det betenkelige ved at helsevesenet synes å interessere seg mer for lønnsomhet enn for pasienter.

  • Dessuten skal man iverksette et prosjekt som skal utrede dødens posisjon i dagens samfunn, et annet der ungdom skal tenke over de framtidige konsekvenser av nåtidas verdivalg. Alt sammen vel og bra og åpenbart velment. Spørsmålene er viktige, men det er ett kommissærene ikke berører:
  • Hvor ligger forskjellen mellom da og nå, mellom et Norge uten verdikommisjon og et med? Journalister, forfattere og meningsbærere for øvrig har i årevis brakt kommisjonens og andre problemstillinger fram til debatt på den offentlige arena - kanskje med unntak av dødsproblematikken, men det er ingen prinsipiell årsak til at så ikke er skjedd. Ja, kommisjonsmedlem Per Fugelli har representert en av de sterkeste og klareste stemmene som har advart mot en effektivisering av helsevesenet som lar pasienten bli borte. Da klarte han seg uten en verdikommisjon.
  • Han og vi andre har deltatt i den «verdikommisjon» som naturlig foreligger i samfunnet: offentlighet, eller det sivile samfunn. I mellomtida har politikere debattert de samme spørsmålene i det forum som danner deres «verdikommisjon» i en sentralisert nasjonalstat: parlamentet. Så kan man hevde at offentligheten er blitt sløv og har mistet sin påvirkningskraft, eller at stortingspolitikerne er blitt så kyniske at de ikke gidder å ta hensyn til annet enn egen maktposisjon, derfor trenger vi en offentlig oppnevnt kommisjon som utfordrer dem. Men da er verdikommisjonen symptom på et svært alvorlig problem, som den straks bør søke å løse ved å oppløse seg selv, slik at den virkelige situasjonen kommer til syne.
  • Dette er likevel ikke det alvorligste. Det alvorlige er hva kommissærene faktisk kan komme til å oppnå, og hva de allerede har oppnådd. Mens deltakerne inntil nylig var personer i den offentlige debatten, er de nå blitt talsmenn for et upersonlig kollektivvesen. I stedet for at vi står overfor et ansvarsfullt subjekt med meninger, stilles vi nå overfor et upersonlig «man», eller «verdikommisjonen mener». Enkeltmennesker kan ha moralsk og erkjennelsesmessig forankrete meninger. En kommisjon kan ikke det. Der taler flertallet eller et minste felles multiplum. Det er ikke mer bindende enn en hvilken som helst komitéinnstilling.
  • Nå skal ikke verdikommisjonen komme med noen innstilling i tradisjonell forstand. Den skal «utfordre og stimulere offentlige myndigheter og relevante deler av det sivile samfunn til debatt og deltakelse». Men det eksempel på deltakelse som kommisjonen selv representerer, forteller at den enkelte bør holde seg passiv, og vente til at kommissærer hjelper tenkningen i gang. Selv om verdikommisjonen ikke skal peke på løsninger, møter borgerne i den regjeringsoppnevnte kommisjonen et praktisk bevis på at erkjennelse og verdivalg ikke er noe som bør overlates til den enkelte. Vi har å vente til verdikommisjonen har satt opp dagsorden.
  • Det er ikke til å unngå at også verdikommisjonen er som den blinde høna: korn finner den. Da kan vi komme i den skrekkelige situasjon at mennesker som selv tenker parallelt med kommissærene, vil beskyldes for å ha blitt inspirert av kommisjonen. Kollektivvesenet brer seg som en vammel klut over det offentlige liv - med den følge at Bondevik får det som han vil, han bygger og styrker Kristelig Folkeparti. Kanskje det er derfor verdikommisjonen har valgt Paulus som forbilde: Uten ham, ingen kristen kirke.