Kommuneøkonomi i fritt fall

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ordfører Svein Borkhus er fortvilet og oppgitt. Det står ikke om liv og død for de gamle i Alvdal. Men resultatet av dagens møte med fylkesmann Sigbjørn Johnsen i Hedmark kan få vidtrekkende betydning - ikke bare for om de gamle i fjellbygda får god omsorg også i fremtiden, men også for tiltroen til Storting, regjering og fylkesmannembetet.

Ordføreren i Alvdal er en av de få valgt ved direkte valg, som skal skape fornyet interesse for lokaldemokratiet. En av de mange ordførere som idag føler seg bundet på hender og føtter av uforståelige bestemmelser og sentral overstyring.

- Vi mener vi fant fram til tiltak som ville gi kvalitativt bedre eldreomsorg og være effektiv og god bruk av kommunale midler, sier ordfører Borkhus, rådmann Stein Hoset og driftsleder Odd Uglem i kor. De utgjør Alvdals ekspertise, og er sikker i sin sak:

De nedla en administrativ stilling i kommunen, og ansatte istedet en sykepleier i eldreomsorgen.

Men statens opptrappingsplan for eldreomsorgen følger en annen logikk: Minus en stilling, pluss en stilling = Ingen opptrapping. Da skal kommunen straffes.

- For dersom årets tiltak ikke godkjennes, rykker vi tilbake til start og tilskuddet settes til 1997-nivå, vi taper millioner. Det betyr at vi enten må låne penger for å opprettholde driften på dagens nivå, redusere eldreomsorgen til 1997-nivå, eller kutte andre kommunale tjenester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kjell Aukrust udødliggjorde i 1960-årene Alvdal kommune med sine originaler. Hvem husker ikke åpningsordene i boka Bror min: 'Simen gjorde mye rart. En gang gjorde han i brønnen.'

Idag er Simen åpenbart sentralt plassert i staten. Mens hobbyjurist Sindre Piltingsrud på Krokryggen gamlehjem har fast plass på Stortinget når han kler seg ut som julenisse, blir gjenkjent og derfor nekter å utdele julegavene:

«Det etterfølgende munnhuggeri ble av de tilstedeværende karakterisert som meget pinlig

- Det er fravær av lokaldemokrati når vi som kjenner de lokale forhold blir tilsidesatt. Det blir vilkårlig når antall stillinger er avgjørende, sier Hoset.

Dagen idag er spesiell for Alvdal, også fordi den såkalte Kommuneøkonomiproposisjonen legges fram for Stortinget: Den avgjør langt på vei om kommune-Norge fortsatt skal kunne gi oss noe i nærheten av tjenestene vi har krav på. For det vi har krav på er vedtatt av Stortinget, og akkurat der ligger mye av problemet.

For eksempel vedtok Stortinget allerede i 1987 at det var altfor mange øremerkede, eller bundne, midler som ble overført fra staten til kommunene. Lokaldemokratiet var truet, særlig fordi kommunene må bruke av sine frie midler for å få utløst øremerkede midler. Dengang var 20 prosent av kommunenes inntekter øremerket. Idag er det 40 prosent - alle vedtatt av Stortinget. Som altså regelmessig slår seg selv på munnen, slik Sindre Piltingsrud gjør når han spiller seg selv et puss ved å rykke stolen vekk under seg:

«Piltingsrud, som gikk rett i dørken med muskelbrist og kink i ryggen, uttalte etterpå at dette var en dårlig spøk».

Men for Alvdal kommune er det alvor. Det er det også for de andre av landets 435 kommuner: Samlet hadde de et underskudd på rundt 12 milliarder kroner i fjor. Og det samme i år.

- Stortinget vedtar reformer og nye satsingsområder. Gode signalsaker som skaper enorme forventninger. Vi blir sittende med regningen som består av brustne illusjoner, irriterte brukere, overarbeidede ansatte og elendig økonomi, sier Hoset.

1990-åra var reformenes tiår i Norge. HVPU-reformen, skolereformene Reform 94 og Reform 97. Og eldrereformen i 1997, hvor det skulle investeres 30 milliarder statlige kroner fra 1998 til 2001. Men staten investerer kanskje bare en tredjedel, som ser ut som to tredjedeler: «Kreativ bokføring», sier statens byråkrater som vet hvordan virkligheten ser ut.

- Stortinget må velge: Enten må de øke bevilgningene og finansiere reformene sine, eller si hva vi skal gjøre mindre av for å gjennomføre dem. Det dreier seg helheten og om å prioritere. Sier ordfører Borkhus. Og lyder som et ekko av sentralbanksjef Svein Gjedrems årstale fra januar:

- Det grunnliggende problemet er at etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester vokser raskere enn inntektene fra skatter og avgifter. Det vil være grenser for hvor langt staten kan gå i å redusere bevilgningene til andre viktige samfunnsoppgaver, som skole, og utdanning, forskning og rettsvesen. Her må noe gi etter, sa Gjedrem. Og fortsatte med klar adresse til Stortinget.

- Det er vanskelig å forstå annet enn at det offentlige må definere sine kjerneoppgaver klarere, både innen helse og omsorg og på de andre områdene.

HVPU-reformen gir hjemkommunene ansvar for psykisk utviklingshemmdes rettigheter. Problemet er at det er gjennomsnittlig stykkpris for psykisk utviklingshemmede. Med andre ord; lett psykisk utviklingshemmede gir i utgangspunktet samme tilskudd som sterkt pleietrengende med behov for tilsyn døgnet rundt. Det betyr igjen at kommuner med mange og lette «PU»-tilfeller sitter igjen med overskudd, mens kommuner med få og tunge «PU» går dundrende underskudd.

I Alvdal kommune utgjør de psykisk utviklingshemmede 0,4 prosent av befolkningen, men legger beslag på 25 prosent av hele pleie- og omsorgsbudsjettet. Mens skole- og barnehagetilbudet til sju psykisk utviklingshemmede utgjør nesten ti prosent av hele kommunens brutto driftsbudsjett til barnehager og skoler.

- Det blir jo absurd med en slik kvantumsberegning, hvor man teller hoder, ikke behov, sier rådmann Hoset. Som i en årrekke har skrevet brev, hatt møter og talløse telefonsamtaler med byråkrater, politikere og ansvarlige statsråder om saken. Seinest sist torsdag var han og ordfører Borkhus hos kommunalminister Sylvia Brustad, som tradisjonen tro «var klar over problemene og lovet å se nøye på saken.»

- Det blir en kanossagang, hvor tre-fire fagdepartementer ivaretar sine særinteresser og kan gi innbyrdes motstridende retningslinjer. Derfor ba vi i vinter statsministeren om å fastslå hvem som har det overordnede ansvaret, forteller Hoset. Men det hadde statsministeren desverre ikke tid til.

I mellomtiden får vi si som Aukrust:

«Arbeidet med å tyde forfatteren Hallsteins Bronskimlets manuskript til boka «Eg baska med trøyt» har i år tatt uforholdsmessig lang tid, da forfatteren har gått over til å holde pennen i venstre hånd, mens han skriver med blokken

Artikkelforfatteren er journalist i Dagbladets politiske avdeling