Kompetent stemmegivning

Det er på ingen måte et demokratisk problem at ungdom ikke har stemmerett.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I Dagbladet søndag 04. november går barnepsykolog Magne Raundalen og redaktør Jan Vincens Steen i front for å senke stemmealderen. Hovedargumentene er at vi må engasjere ungdommene. Dette basert på at de ønsker å delta i å utforme samfunnet de lever i. Det er beundringsverdig å jobbe med og for barn og ungdom, som kronikkforfatterne gjør. Det er også beundringsverdig å ønske å engasjement. Men argumentasjonen mangler, så vidt jeg kan se, et eneste reelt argument for at det er en klok vei å gå. Argumentasjonen kan minne om en skjult partipolitisk agenda, eller en overdreven sympati og tro på tenåringer. Jeg velger å tro det siste. Det finnes selvsagt ingen fasit på hvor mye man skal «tro» på tenåringer, men det finnes mange gode grunner for ikke å senke stemmerettsalderen.

Om man på død og liv skal forandre alderen for stemmerett er det langt mer fornuftig å øke den enn å senke den.


Romantikk og fanatisme.

Tenåringen har mange fortrinn. Fysisk toppform og brennende livsengasjement er to av disse. De fleste av oss savner også tenåra, for dets ansvarsløse og selvopptatte frihet og oppdagerferd.

Men bevisstheten, opplystheten og klokskapen hos en tenåring kan vel neppe tale til deres fordel når man skal diskutere stemmerett. For å si det pent.

Hvem husker ikke svingingene fra sitt eget liv, der man følger den ene impuls i det ene øyeblikket og den motsatte impuls i det andre?

Norge slipper allerede til flere ungdomsorganisasjoner enn de aller fleste land. Det er ikke alltid like positivt. I visse tilfeller er det på grensen til det pinlige å se ungdommens utilslørte intensitet utfolde seg i debatter på fjernsyn eller radio. Ungdommen har enorme evner når det gjelder romantikk, men fanatismen ligger sjelden langt unna.

Det er svært gode grunner til å foretrekke en viss alder, både i politikken og i hensyn til stemmerett. All respekt for tenåra, men styringen av et land krever en viss livserfaring, helst vekslet inn i reell visdom.

Demokratisk problem?
Ifølge kronikkforfatterne er «forstemmende» at det største partiet ble «hjemmesitterpartiet». Er det virkelig sant at dette representerer et problem, eller er det en av de moderne myter, gjerne skapt av forskere med politisk agenda?

Hvordan dette kan representere et demokratisk problem er en gåte.

Bruken av det tynnslitt retoriske demokratisk problem har for øvrig nådd sin grense for flere år siden. Det er sjelden man ser argumentet i noen fornuftig sammenheng. Debattknepet har kun funksjon som merkelapp, og er således tilnærmet meningsløs. Det skal i og for seg ikke heftes ved Raundalen og Steen, fordi det er lett å ty til dette grepet. Men mener man virkelig at ungdommens mangel på stemmerett er et reelt problem for demokratiet? Det er vanskelig å følge noen logikk i dette resonnementet.

Kompetent stemmegivning.

Vi har hørt valgforskere og partiledere klage over lavt valgoppmøte i mange år. Pressen har gjerne hjulpet til med profileringen av denne «sannheten». Har man ikke mer relevant å drøfte? For å sette det på spissen: Om så andelen stemmere sank til tjue eller tretti prosent, så hadde det fortsatt ikke vært et problem. Kort og godt fordi de færreste har dyp innsikt i politikk og stat. Med andre ord: Jo færre som stemmer, dess flere «kompetente» stemmegivere.

Enkelte vil føle seg støtt av en slik påstand, fordi det er en uvant tanke. Men man kan spørre seg: Er det ikke nøyaktig like naturlige å tenke kompetanse i stemmegivning som i enhver annen innsiktskrevende handling?