Konferansetider

Alt går fortere nå. Også konferansene.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Verden er i endring. Så også konferansene. Før satte vi av rikelig med tid, la oss inn på hotell, hang skjorter og dresser inn i garderobeskapet på rom 504, plugget inn pc-en på skrivebordet, spiste litt av fruktkurven, kjente på dobbeltsengas fjæring og gledet oss over velkomsthilsenen på tv-en. Så rettet vi på slipset og gikk ned til hotellets konferansesal hvor vi ble i tre dager.

Nå rekker vi en konferanse før lunsj, og en annen etter lunsj. Og får dobbelt så mye med oss, enten vi er deltakere, foredragsholdere eller journalister.

Riktignok finnes de laaaange konferansene fortsatt. Der ufattelig dyrekjøpt kompetanse sitter med hendene og strikketøyet i fanget i time etter time. Men de korte er i siget. Denne uka var jeg på to, en i regi av Akade- mikerne i Oslo Konserthus, en annen arrangert av Senter for seniorpolitikk i en nedlagt fabrikkhall på Grünerløkka. Foruten min tilstedeværelse hadde stuttkonferansene det til felles at arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen opptrådte (han er virkelig en konferanseløve!), at Burson-Marstellers Jan Glendrange overvåket konferanseavviklingen fra diskret plass i bakgrunnen og at det hele ble avviklet før sulten knuget.

Man kan si at dette har ei god og ei dårlig side. Den gode er at deltakere og journalister får med seg mer på kort tid. Et foredrag blir nødvendigvis ikke bedre av å være på 45 minutter, når budskapet kan formidles på 10. En hel dags stillesitting er dessuten ikke tilpasset blodomløpet til tilårskomne konferansedeltakere. På den annen side elsker konferansefolket hoteller, særlig når de ikke er altfor ofte på slike tilstelninger. De trer inn i et nytt univers, ikler seg en alternativ rolle, dropper flere av de hverdagslige som hører til hjemmelivet og kaster seg inn i realityshowet. Og skal det bli nettverksbygging av varig verdi, må det minst en middag, litt bar, litt dans og en overnatting til. Man kan bære over med innrøykte, syntetiske tepper og stivt sengetøy etter en hyggelig aften i nye sammenhenger. Men nytteverdien av de laaaange konferanser er høyst diskutabel. Og jeg antar at meningene om dette vil dele seg omtrent som meningene om de gamle, kontra de nye akademiske utdanningsgrader og –lengder.

Nettopp derfor er det interessant at Akademikerne, foreningen for de antatt mest kunnskapstørste og tålmodige av alle, var så oppmerksomme på sine medlemmers og gjesters generelle utålmodighet at de gjorde unna et tiårsjubileum på fire timer. Foredragsholderne fikk 10, 15 og maks 20 minutter til å si sitt, enten de var statsråder, professorer eller organisasjonsledere. Konferansieren Ylva Lindberg var innleid profesjonell svensk siddis, godt forberedt og supereffektiv. Programmet hadde noe for enhver smak, også den kresne. En statsråd, en forsker, en sosialantropolog, en statsviter, en sentralbanksjef. Ingen dødtid. Ingen overtid. Alle som ville, kom hjem til middag. Og de som ville, kunne mingle etter alle ordene.

Alt til en brøkdel av kostnaden til de laaaaange konferansene. Virkeligheten har innhentet konferansefolket. Foreningene har ikke råd til å drøye arrangementene for den minste meningsutveksling. Deltakerne har ikke tid til å være der så lenge. Og journalistene kommer og går som de vil uansett.