Kong William, han leve!

Dagbladet drøfter vår styreform i en artikkelserie.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Hva er det med monarkiet? Hvorfor foretrekker vi en forfatning der posisjonen som statssjef går i arv, framfor en statsskikk i tråd med moderne, demokratiske prinsipper?
  • Dagbladet drøfter vår styreform i en artikkelserie. Serien fortsetter på mandag.
  • Danske prins Carl ble i 1905 til Haakon VII av Norge, kort tid etter unionsoppløsningen. Dette er historien om en annen mann som ville bli norsk konge.

LANGT PÅ KVELD den 29. juni 1905 syklet prins Carl gjennom Københavns gater til enkegrevinne Reventlows hus på St. Annae plads, der sendemannen Fritz Wedel Jarlsberg ventet med den norske regjerings spørsmål: «Ville han bli Norges konge?»

Sju år etter at diktersønnen Sigurd Ibsen hadde tatt til orde for et nasjonalt kongedømme, hadde statsminister Christian Michelsen manøvrert Norge ut av unionen med Sverige, og sto rede til kampen om forfatningen: Republikk eller monarki?

Den underhånds forespørselen i København hadde sikret regjeringen den mannen, eller rettere, det paret - prins Carl og hans kusine prinsesse Maud - man trengte i bakhånd forut for en offentlig debatt og avstemning.

Fantes det andre navn?

«JEG KUNNE BLITT NORGES KONGE!» Slik begynner et intervju Arne Hestenes skrev her i avisa våren 1948, med mannen han omtaler som «Kongen på Veøy», William Coucheron-Aamot.

Historikere kjenner ikke mange navn som mente seg naturlig kvalifisert for tronen i 1905. De som fantes, er relativt kuriøse. Kongsemnet Coucheron-Aamot er en kuriositet av edleste sort. Hestenes, selv ikke helt fremmed for det ekstravagante, møtte 80 år gamle Coucheron-Aamot på Veøy - i gapet mellom Langfjord og Rødvenfjord på Møre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Bakerst i nakken klistrer det tynne gulbleke håret seg i små krater-krøller, lenger oppe står det som en lav krans av snodd myrull, glorie-merkelig når han gir oss det nådige nikk. Mustasjen under den betvingeriske nese er voksglatt tvunnet ut i luften i sylspisse floretter. Den personifiserte unionsoppløsning. - Jeg nedstammer i like linje fra Halvdan Svarte, sier han.»

Coucheron-Aamot var hylende eksentrisk, han bar et tungt selvbilde, men var ingen ukjent størrelse i norsk offentlighet. Han mente å ha holdt 5200 foredrag i sitt liv. Og han hadde nå tross alt også erklært Tyskland og keiser Wilhelm II krig i 1913.

MONARKIET VAR IKKE noe opplagt valg i Norge i 1905. Michelsen og hans regjering foretrakk kongedømmet, dels fordi det var en statsskikk som ville virke samlende, dels av tradisjon. «Nye politiske former er tvilsomme,» het det fra regjeringen i et opprop til det norske folk.

Historikeren Øystein Sørensen peker på to nøkkelfigurer i Norge i 1905; Michelsen den ene, nasjonalhelten Fridtjof Nansen den andre. Nansen var republikaner, men vendte seg pragmatisk til monarkiet da statsformdebatten skjøt fart fram mot avstemningen i november 1905. Det samme med Bjørnstjerne Bjørnson, ut fra lik tankegang: «Vi når lettere fram til trygghet over vårt liv og til nytt tiltak gjennom et dynasti med mektige forbindelser enn gjennom farlig ensomhet i en republikk,» skrev dikteren.

Synd for Coucheron-Aamot.

Han vanket i disse kretser. Vinteren 1893 kom han hjem etter år til sjøs, og fikk snart en invitasjon til å treffe Bjørnson i familien Sars hjem. «Sars og Bjørnson var denne generasjons åndelige fedre i politikken,» skriver historikerhøvdingen Jens Arup Seip i et av sine essay. Intet passet Coucheron-Aamot bedre.

Dette var kretsen med «de ypperste Mænd og Kvinder på aandslivets Område, som Norge den Gang eiet,» skrev han 50 år seinere. Og til Hestenes kunne han fortelle:

«- Allerede 1895 sverget vi at unionen skulle oppløses den 7. juni 10 år seinere. - Hvem sverget? - Vi, selvfølgelig. Kretsen i det Sarske hjem på Drammensveien. Fru Michael Sars var søster av Welhaven. Hver søndag samlet hun 50-60 av de mest fremtredende representanter for kunst, åndsliv og politikk. Fire av de viktigste statsrådene, fire av de viktigste stortingsmennene. Så var det Ibsen, Kielland, Bjørnson og jeg.»

«FOLKEAVSTEMNINGEN» blant den mannlige halvdel av befolkningen ga Norge kongedømme med stemmetallene 259563 for monarki mot 69264 for republikken. Pragmatikerne ble ikke talt. Coucheron-Aamot visste hva han ville, ikke bare om forfatning, men også om person. For han var mannen.

«Vi styrte Norge helt eneveldig. Ingen diskusjon. Annen hver tirsdag møttes en del hos Eilif Pettersen. Representanter for alle politiske partier. Også Henrik Ibsen var der. (...) Han satt ved bordet og drakk rødvin, så kunne jeg spørre ham: Blir det noe problem i deres neste bok? - Vi må ha noe jævelskap imellom, svarte han. Garborg stirret mest opp i taket. Han hadde røde øyne. Men Hulda elsket ham. Vi var Norge. Jeg sier: Vi var Norge!».

Hvilket selvfølgelig er en overdrivelse av majestetisk format.

Coucheron-Aamot kunne sin kongerekke. Det hjalp ikke på annet enn selvbildet. I 1948, like før sin død, konstaterte han resignert overfor Hestenes:

«- Jeg ble ikke konge. Før (unions)oppløsningen fant sted hadde det vært stor splittelse i det Sarske hjem. Jeg hadde fått 17 stemmer. Som konge. Det var prøveavstemning i 1904. Jeg stammer jo i 29 ledd fra Olav den Hellige. Men så endret jo kong Edwards forhold hele situasjonen. Christian Michelsen satte jo fram et ultimatum: dansk konge eller republikk. Folk jeg vet ville ha stemt på meg under andre forhold. Siden har jeg hatt forakt for politikk.»

HVA GIKK VI GLIPP AV? William Coucheron-Aamot kjøpte den gamle prestegården på Veøy på auksjon, etter å ha snublet over stedet på en foredragsturné vinteren 1905.

«Michelsen skrev til meg og tilbød meg stedet som en slags nasjonalbelønning. Staten eide det. Det hadde jo tilhørt fru Inger til Østråt. (...) Michelsen ba meg ta vare på kirken her og de historiske minnesmerkene. Veøy var jo kjøpstad lenge før Tønsberg overhodet var tenkt grunnlagt.»

Foredragsvirksomheten ble et levebrød. Han tok 50 kroner stykket, og han talte sjelden under tre timer - i svart bonjour, gummisko, med vokset og sylspiss mustasje, etter hvert med håret farget svart med en farge som ikke tålte regnvann. «Når han foredro vandret han fram og tilbake og gjorde gjerne små hopp for å understreke sine påstander og argumentasjon,» skriver Terje Thingvold i «Veøyboka».

Hvilke nyttårstaler kunne ikke kong William gitt oss!

I stedet gikk han til krig. Mot Tyskland. Han ble utvist etter et foredrag i Nord-Tyskland, fordi han ikke kunne framvise de forlangte legitimasjonspapirer. Han reiste rasende hjem, og da den prøyssiske regjering ikke etterkom hans krav om at utvisningen skulle tilbakekalles, sendte han ut en pressemelding med tittelen «Coucheron-Aamot erklærer Prøisen økonomisk krig».

Det beit ikke skikkelig, selv med henstillinger til hans nærmeste: «Ligeledes anmoder Godseieren sine Venner og Bekjendte i alle Verdensdele at forbyde tysktalende Prøisere adgang til deres Hjem eller Eiendomme.» Men Tyskland fikk snart andre kriger å tenke på.

EPISODEN GA NÆRING til et avisinnlegg i «Nord-Norge», der det het at «mange mennesker lider av storhetsvanvidd, men dog sjelden i den grad som nordmanden Coucheron-Aamot.» Som Thingvold skriver, så var han nok kongsemne bare i egne øyne.

Norge fikk aldri debatt om hvem som skulle bli Norges konge. «Republikanerne ble utmanøvrert av Christian Michelsen i 1905,» hevder Jens Arup Seip. Vel vitende om at Oscar II nær hadde framprovosert et republikansk flertall i Norge, trådde statsministeren varsomt. Seip skriver: «Norske statsmenn tok lærdom av de erfaringer de hadde hatt med Oscar II. Michelsen satte mye inn på å lære Haakon VII å sitte rolig.»

Og han satt fast.

Kong William hadde blitt et drøyere stykke.