Konge på valg

Politikerne som burde diskutere kongedømmet, tør ikke fordi de er usikre på hva de skal mene, og hvordan velgerne vil reagere. Så da får vi vel ta en folkeavstemning om dette også. I Norge er det ikke kongen, men politikerne, som abdiserer når de store spørsmål er oppe til debatt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Folket i meningsmåling synes stort sett det var fint at ridder Haakon forsvarer sin Mette-Marit. Nesten alle politikere synes at debatten om kjærlighet og kongedømme er noe de helst vil bli spart for. De flykter unna ved å svare at forholdet mellom de unge er en «privatsak». Men fra sine horn på veggen bemerker både Odvar Nordli og Per Borten at Norge ikke har noe privat kongedømme. Det er neppe tilfeldig at de to som er mest villige til å debattere, ikke lenger er på valg. Dagens aktive politikere vil absolutt ikke gripe sjansen som kjærestene Haakon og Mette-Marit har gitt dem, til å drøfte kongedømmets plass og framtid. Dårlig skjult bak de forblommede uttalelsene de siste dagene aner vi at de er sånn passe sure på kronprinsen fordi han digger rock og fest og har forelsket seg i ei dame som gjør det samme.

Den stortingsperioden som nå ebber ut, er den første på snart 40 år som ikke behandler et forslag til endring av grunnloven som avskaffer monarkiet og innfører republikk. Men den slumrende republikaner Rolf Reikvam fra Sosialistisk Venstreparti i Akershus, ble vekket av dvalen av Mette-Marit og fikk sendetid på TV for et ullent krav om at monarkiet burde avskaffes på svært lang sikt. Fram til 30. september i år kan Reikvam eller andre hente fram det gamle SF-forslaget fra Finn Gustavsens tid som ikke ble satt fram i forrige periode. Hittil har det dukket opp så få republikanere at politisk redaktør Svenn A. Nielsen i avisa Nordlys med republikansk tradisjon tilbake til den røde presten Alfred Eriksen, fikk TV-dekning fordi han skrev at monarkiet burde avskaffes og Haakon slippes fri og kan gifte seg med hvem han vil. Resonnementet synes å forutsette at Mette-Marit ikke kan bli dronning, uten at det klart sies hvorfor.

Unnvikende politikere burde tvinges til å si klart fra om de mener at alenemødre er utestengt fra dronningverdigheten. Og de burde fortelle oss om de mener at fedre som er straffedømt, skal innsnevre muligheten i livet for sitt avkom og for barnets mor. Velgerne har også krav på å få vite om politikerne mener at alle som har vært innom house-miljøet er diskvalifisert som kronprinsens partner. Det fiffige ved kronprinsens kjæreste er at hun setter en hel masse fordommer på prøve. Hennes liv fram til at hun nå er offisiell kjæreste, utfordrer fiksjonen om hva som kan være representativt i dag. Da Harald og Sonja forlovet seg i 1968, var det forestillingen om at monarkiet forutsetter blått innavlsblod fra adelskalenderen som ble fjernet.

Kong Harald er ved god helse, og forhåpentligvis har nasjonen mange fredelige år på seg til å drøfte kongedømmet prinsipielt. En gjennomgang av de siste dagers uttalelser fra landets fremste politiske ledere etter at Mette-Marit ble offisiell, tegner et bilde av nølende og ganske feige debattanter. Vanligvis tråkker de hverandre ned på vei til studio. Nå går de på samme gummisåler som de bruker når debatten dreier seg om å skille kirke fra stat. Statsminister Jens Stoltenberg er for eksempel helt overveldet av verdighet, og mener bare at forholdet er en privatsak.

Det er meningsmålingene som holder dem tilbake. Målingene gir massiv støtte til kronprinsen, men viser også at ganske mange mener at en alenemor med festfortid ikke er et ideelt dronningemne. Det mener for eksempel mange av Fremskrittspartiets eldre velgere. De unge med ring i nesa kan gjerne tenke seg Mette-Marit som kul dronning med DJ-et-eller-annet som trekkplaster i ballsalen på Slottet. Hva gjør en politiker da? Han gjør som Carl I. Hagen og bruker mediene som lynavleder i forhold til de eldre, samtidig som han kommer de unge i møte ved å si at Mette-Marit må få en sjanse.