Kongehus til salgs

Det norske kongehuset har tradisjon for å ta folk og stemninger på pulsen. Det handler om politisk teft og en vanskelig balansegang mellom kongelig verdighet og ekte folkelighet. Nå ser det ut til at balansenerven svikter. Å ta imot milliongaver fra landets rikeste undergraver kongehusets posisjon i folket.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I morgen er det 17. mai, og kong Harald vil stå på slottsbalkongen (nå med varmekabler) og løfte sin flosshatt til ære for barnetoget. Dette er et av de mest kraftfulle symboler på det milde innholdet i den norske nasjonalismen. Kongen er i sivil og han hilser barn, ikke soldater og stridsvogner. I år satser dessuten hoffet på en slags utvidelse av denne dimensjonen i forholdet mellom folk og drott. Etter ritualet på Slottet skal Harald og Sonja besøke to av Oslos østlige bydeler. Kanskje har de fått ideen fra kronprins Haakon? Det var jo prinsen som serverte en lys løgn da han ble avslørt på frifot: «Jeg er bare Johnny fra Stovner.»

  • Den som studerer kongefamiliens reise- og klesprogram vil raskt se at det har en geografisk og sosial målsetting. Alle landsdeler skal tilgodeses, by og bygd er like viktige. Aktiviteten skal veksle mellom barnehager, eldresentre, bruklipping og slottsmiddager og statsbesøk. Sonja bærer ikke tiara når hun besøker slummen i Johannesburg. Klærne og stilen er enkel for å fortelle at det ikke er de kongelige, men de fattige og undertrykte som er hovedpersonene. Dette kan bare ha et snev av troverdighet hvis de kongeliges øvrige sosiale praksis er ekte og har bredde.
  • Sponsormillionene fra verftseier Ulltveit Moe og kolonialbikse Hagen reiser spørsmål om kongefamiliens og hoffets forståelse av norsk virkelighet. En konge som seiler i egen båt med smil i rynkene, sigarettsneip i munnviken og skjeggstubber i resten av ansiktet, er ikke bare godtatt. Det er slik vi vil ha våre kollektive forestillinger om det norske. Det kan være opphøyd, men må samtidig oppleves som friskt og uvørent. Men slik blir det ikke hvis noen har sneket i køen og kjøpt båten. Da får den en symbolsk firmalogo, uansett hvor mye hoffmennene på slottet forsikrer at dette ikke er tilfelle.
  • Noen kabellengder fra den restauranten som en gang het «Kongen», ligger et skip med en historie som illustrerer hva dette dreier seg om. Kongeskipet «Norge» var en innsamlet folkegave til Haakon 7. i takknemlighet over politisk klarsyn og moralsk lederskap under krigen. Det var folkets gave, ikke millionærenes. Skipet er uanstendig dyrt i drift, akkurat som resten av den kongelige virksomheten. Men det er bare den sureste republikaner som blir forarget over det. Poenget er at i Norge er kongehuset et spleiselag, noe vi alle betaler for over skatteseddelen. Derfor skal det tilhøre oss alle, ikke noen få utvalgte.
  • Av samme grunn betyr det noe hvem den kongelige familien velger som sin omgangskrets. Det kan hende den er mer sammensatt enn hva som rapporteres i uke- og dagspressen. Likevel har det dannet seg et inntrykk av at dette er en blanding av gamle og nye penger, fotomodeller og ryttere. Vel er det slik at det norske folk har godtatt Sonja fra Tuengen allé som ekte dronning. Men det innebærer ikke at Oslo vest skal ha klippekort til Drammensveien 1.
  • Det norske folk har ikke omfavnet kongehuset av sentimentale grunner. Monarkiet er respektert fordi det har bestått sin prøve i vanskelige tider. Og uansett hva man måtte mene om det rare folket i dette krokete landet, så har det en usvikelig teft for det som er ekte. Det er jo derfor vi elsker den langbeinte Harald Grønningen, persilledusken til Ingrid Espelid Hovig og knirket fra Vidar Theisen. Et sted her finnes også grunnlaget for at kunstneren Nils Aas kunne lage en kongestatue av Haakon 7. som er makeløs med sin utstråling av ryggrad, respekt og varme. Kanskje det fineste monumentet i hele riket.
  • Skal kongehuset overleve, kan det bare skje ved at slike bånd vedlikeholdes. Derfor anbefaler vi kong Harald å ta fram Arnulf Øverlands krigs- og kjærlighetsdikt til hans bestefar. Der heter det i en sentral strofe: «Du hørte ingen klasse men hele folket til».