Kongelig akvarium

Det norske kongehusets historie er en eneste stor motsigelse. Dynastiet er vingeklippet inn til skinnet når det gjelder politisk innflytelse. Samtidig er det lysende politiske handlinger og initiativer som er kongehusets fundament. Det er nok å minne om folkeavstemningen i 1905, utnevnelsen av regjeringen Hornsrud og det klippefaste nei til de tyske okkupantene. Vår tid byr ikke på slike utfordringer, og de kongelige er langt på vei devaluert til ukebladmodeller.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Spørsmålet er om det finnes en annen vei. Kongeparets statsbesøk i Sør-Afrika viser at Slottet med forsiktige skritt beveger seg i en ny retning. Som en av hoffets egne uttrykker det: «Det vil nok bli forandringer, men vi er jo ikke akkurat en revolusjonær institusjon.» Selve reisen ble da også en bekreftelse på at kongeparet nå bygger en plattform ut over det symbolske. Flosshatten på slottsbalkongen 17. mai skal suppleres med en åpnere stil utad.

  • Kongeparets reise i Sør-Afrika var omfattende - både geografisk og sosialt. Harald og Sonja vekslet varme håndtrykk med Nelson Mandela, men også med skolebarn i Soweto. Møtet med menneskene i landet gjorde åpenbart et sterkt inntrykk. Til tross for betydelige sikkerhetstiltak unnslapp de det kongelige akvarium, dvs. situasjonen der de opphøyde er på baksiden av glassruten og ser ut på folket. Harald selv la stor vekt på at det sørafrikanske vertskapet ikke hadde skjermet kongeparet fra livet i den svarte slummen.
  • For første gang ga kongeparet pressekonferanser under et statsbesøk. Og fordi denne reisen var annerledes og preget av nær historie og politikk, hadde kongeparet noe å si. De var tildelt en håndfull substans, og brukte den. Selvfølgelig er det verken kontroversielt eller modig å fortelle om sine følelser utenfor Nelson Mandelas celle på fangeøya Robben Island. Eller om møtet med erkebiskop Desmond Tutu og Sannhetskommisjonen. Men det ble gjort på en overbevisende måte. Og det fikk lyskasteren bort fra kjoler, smykker og alminnelig tøv.
  • Det forsiktige eksperimentet viser hva som nå er Slottets strategi. De kongelige skal gradvis få en mer offentlig rolle, men uttalelser og intervjuer skal gis et tyngre og mer seriøst innhold. Det betyr ikke at det seremonielle forsvinner eller at Harald blir en av gutta på tur. Grunnresepten fra kong Olav skal ligge i bunnen: opphøyd kongelig og enkelt folkelig. Olav hadde bikkje og knickers og betalte på trikken. Harald vil fortsette å besøke landsdelene i sine underlige boblejakker. Men samtidig har kongens tale til partisanene i Kiberg under signingsferden vist at det finnes et potensial når det gjelder fellesverdier og ideologi. Reisen til Sør-Afrika faller i samme kategori.
  • Denne utviklingen viser det moderne monarkiets dilemma. Kongehuset må stå for noe. Det må være nyttig. Samtidig er det nettopp det grunnloven og konstitusjonell praksis setter effektive grenser for. Den franske marskalk Carl Johan raslet nok med sabelen, men kom ingen vei mot embetsmenn og bønder. Oscar 2. skalv i barten og gråt en skvett da han tapte Norge i 1905. Haakon 7. hadde derimot den personlige dimensjon og handlekraft som skulle til for å virkeliggjøre en illusjon: Den dansk-engelske familien ble rotnorsk.
  • Harald er konge i en annen tid, hvor truslene mot kongehuset ikke er militære eller politiske. Ikke bare er institusjonen en historisk levning, den trues også av kommersialisering og alminneliggjøring. I denne situasjonen er det naturlig at strategien blir økt åpenhet i saker og situasjoner som gjelder samfunnsspørsmål. Her må det trås varsomt og innenfor de norske fellesverdiene. Kongen har dessuten en klar bevissthet om hva han ikke skal være. Under en pressekonferanse i Johannesburg fikk han spørsmål om han tok mål av seg til å bli en slags moralsk veileder for folket. Han svarte kontant:

- Jeg skal under ingen omstendigheter moralisere.