Kongelig avslutning

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Kongebesøket i Sør-Afrika markerer en verdig avslutning på Norges sterke engasjement i det svarte flertallets frigjøring. Norge bidro med bortimot to milliarder kroner til ANCs kamp og til bevegelsens flyktningleirer og sosiale prosjekter. Det var en mangeårig kamp, der norske myndigheter, kirkesamfunn og ideelle organisasjoner sto skulder ved skulder på rettferdighetens side.
  • Prester og embetsmenn fra UD smuglet store pengebeløp bokstavelig talt under skjorta i kampen for å undergrave et rasistisk voldsregime. Det hele skjedde i en tid da norsk utenriks- og bistandspolitikk var sterkt forankret i idealisme. Det var også før rasismen hadde begynt å farge av og gitt Norge små svarte flekker. Norge sto i fremste rekke blant de land som kjempet for sanksjoner og internasjonal fordømmelse. Det har ikke det nye Sør-Afrika glemt. De har kanskje heller ikke glemt de norske rederne som forsynte apartheidstaten med olje tross FNs embargo.
  • Alt dette er nå historie, men det er nyttig og symbolsk viktig at kong Harald og dronning Sonja drar på statsbesøk til Nelson Mandela for å understreke fortsatt gode forbindelser. Bistandsministerens og næringsministerens deltakelse understreker dette. Utenriksminister Knut Vollebæk måtte bli hjemme på grunn krisen mellom FN og Irak, men burde kanskje ha omgjort beslutningen og kastet seg på et fly da krisen var over. Ikke minst fordi nettopp han som tjenestemann i UD var så sentral i den norske støtten til frigjøringskampen.
  • Det er viktig å understreke at det nå er forbindelser mellom to nasjoner, og Norge må aldri glemme at Sør-Afrika, til tross for enorme uløste oppgaver, må betraktes og behandles som en afrikansk stormakt. Det viktigste er likevel at vi ikke lar likegyldigheten overta i forholdet til et folk der engasjementet og idealismen ga så store resultater.