Kongelig bistandsregime

Kronprins Haakons omfavnelse av FNs tusenårsmål og økt bistand kan bli farlig politikk for kongehuset, skriver Tore Gjerstad.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ALLEREDE I 2003 ENGASJERTE kronprins Haakon seg for FNs tusenårsmål da han ble utnevnt som ambassadør for UNDP. Men det var i fjor han for alvor dunket inn budskapet da han startet et foredrag med musikk av Rage Against the Machine og ble hyllet for engasjement og innsikt. Samme toner og budskap ble onsdag gjentatt på Norges Handelshøyskole, oppdatert med nye tall og med finanskrisen som bakteppe.

Svorne monarkister kan være glad for at det ikke er så lett å få øye på hvilke politiske løsninger kronprinsen ser for seg i fattigdomskampen. De som bare synes vi har en flott representant for kongehuset blir kanskje enda mer overbevist om at vi har fått en moderne kronprins som «går inn i sin tid». For hva kan være splittende i å omfavne kampen mot fattigdom?

KJENDISERS ROLLE i de gode formåls tjeneste, enten det er Vendela Kirsebom, Ole Gunnar Solskjær eller kronprinsen, er å skape økt oppmerksomhet om en fin sak («viktig med fokus, liksom»).

Løsningene har vi valgt eller ansatt andre til å ta seg av. Men kronprins Haakon driver selvsagt politikk. Ikke bare lukter det av tradisjonen kronprinsen går inn i: Den hvite manns bruk av Afrika som profilering og leting etter mening. Tilhørerne på Handelshøyskolen stusser kanskje ikke over at en velutdannet engasjert mann fra overklassen snakker om hvordan «vi alle har et ansvar» for å halvere fattigdommen i verden.

MEN KRONPRINSEN REISER også sør for Sahara, for å se med egne øyne, formidle det til mediene og bruke det i taler når han kommer hjem.

Det gir et sympatisk bilde av en ung mann som bryr seg om viktigere spørsmål enn staselige fester og mingling med den selvopptatte eliten. Én kronprins foran landsbyhøvdingen gjør ingen skade, men samlet sett har Afrika i årtier vært plaget av at det er fremmede som snakker på vegne av dem. Det gir et inntrykk av at kenyanere og kongolesere er prisgitt oppmerksomhet fra hvite celebriteter. Det er det de minst av alt trenger. Noen som husker åttitallets lavmål fra Bob Geldof: «Do they know it’s christmas time at all?»

FOR Å PROMOTERE FNs tusenårsmål, som blant annet omfatter halvering av andelen ekstremt fattige innen 2015, handler ikke bare om å bry seg og vise de riktige holdningene. I mål nummer 8 står det at de rike landene må gi mer bistand til fattige land. 7000 milliarder kroner over 50 år – med tvilsomt resultat – har ikke vært nok. I 2005 forpliktet G8-landene seg til å doble u-hjelpa for å oppfylle tusenårsmålene. Dermed har vestlige ledere og kronprinsen tatt til orde for en politikk som stadig flere ser på som en ulykke for Afrika. Mandag skrev Dagbladet om den zambiske økonomen Dambisa Moyo, som mener mengdene av bistand har vært en «total politisk, økonomisk og humanitær katastrofe for de fleste u-land.» La oss legge til en annen:

RICHARD DOWDEN, direktøren for The Royal African Society og reporter med 40 års erfaring fra Afrika, skriver i boka «Africa – Altered States, Ordinary Miracles: «[Tusenårsmålene] er skrevet av utenforstående uten særlige bidrag fra afrikanere eller deres regjeringer […] Flere afrikanske land vil ikke nå målene, men alltid ivrig etter bistand, vil regjeringene synge klokkeklart fra Vestens salmetekster om utvikling og love å oppfylle målene.»

Det er mulig et stort flertall mener kronprinsens engasjement er ukontroversielt, nærmest på linje med dronning Sonjas lovprising av Turistforeningas arbeid. Det er i så fall et bevis på at Norges bistandsregime trenger flere kritikere enn dem som kommer inn fra ytterste høyre.

HVA VIL KRONPRINS HAAKON si hvis en annen regjering enn den rødgrønne, kanskje i samråd med kolleger i andre land, bestemmer seg for å kutte kraftig i bistanden når den viser seg å være feilslått? Vil han ta sjølkritikk for å ha valgt feil politikk? Liste seg stille tilbake til tryggere grunn eller «rage against the machine»? Da kan det bli morsomt å være republikaner igjen. Mer alvorlig er det hvis kronprinsens godkjent-stempel på et kritikkverdig bistandsregime fører til at det blir enda vanskeligere å utfordre det. Førstemann ut for den statsminister som vil sette kongehuset i forlegenhet.