VOKTER DE KONGELIGE: Den kongelige politieskorte er aldri langt unna kronprins Haakon og de andre medlemmene av kongefamilien når de beveger seg utenfor hjemmet og Slottet. Her fra et besøk hos miljøstiftelsen Bellona. Livvakten på bildet er ikke den samme som har skrevet avhandlingen ved Politihøgskolen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
VOKTER DE KONGELIGE: Den kongelige politieskorte er aldri langt unna kronprins Haakon og de andre medlemmene av kongefamilien når de beveger seg utenfor hjemmet og Slottet. Her fra et besøk hos miljøstiftelsen Bellona. Livvakten på bildet er ikke den samme som har skrevet avhandlingen ved Politihøgskolen. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Kongelig livvakt klager på PST-hemmelighold

Livvakter i felt velger å bryte reglene for å dele viktig informasjon, ifølge avhandling ved Politihøgskolen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): Den erfarne politimannen og mangeårige konge-livvakten Børge Støylen, kommer med kritikk av samarbeidet mellom Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Den kongelige politieskorte (DKP). Det gjør han i sin ferske masteroppgave. Masteroppgaven ble offentliggjort på Politihøgskolens hjemmeside i går.

Støylen jobber i dag i Oslo-politiet. Dette er noen av funnene i oppgaven:

• DKP lider av mangelfull tilgang til etterretningsinformasjon hos PST i sitt arbeid med å sikre de kongelige.

• Noen ansatte i DKP lar være å lese materiale fordi det er for komplisert å håndtere tilgangen.

• Ansatte i de to politietatene trosser sjefenes ordre og deler hemmelig informasjon mellom seg i felt.

• PST har kommunikasjonsproblemer med andre aktører.

• Kongefamiliens livvakter opplever at deres kolleger i PSTs livvaktsavdeling har bedre ledere, er bedre utstyrt, tjener mer og får bedre trening for å beskytte dem de jobber for.

• Livvaktstjenestene i PST og DKP bør slås sammen.

PSTs livvakter jobber i hovedsak med å sikre politiske ledere og andre personer med trusler mot seg. PST er definert som en hemmelig tjeneste. DKP er organisert under Oslo-politiet og har base på Slottet og jobber i utgangspunktet utelukkende med kongefamilien og deres besøkende fra utlandet. De reiser Norge og verden rundt med de kongelige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Støylen har intervjuet flere kolleger til masteroppgaven sin. De har bidratt med historier og opplevelser fra arbeidet som livvakter for de kongelige.

Støylen skriver i avhandlingen at han forsøkte å få informasjon fra PST om hvordan de opplever arbeidssituasjonen, men ble avvist.

Ekstremt hemmelighold DKP er ikke en hemmelig tjeneste, men likevel finnes det langt mindre offentlig informasjon om deres arbeid enn for eksempel PST. Om DKPs historie skriver Støylen at «Organisasjonen har selv hatt et ekstremt fokus på hemmelighold, diskresjon og anonymitet i hele sin eksistens.»

I avhandlingen beskriver han hvordan en tidligere leder brente samtlige tjenesteprotokoller, vaktlister, mannskapsoversikter og annet skriftlige materiale før han fratrådte stillingen i 1974.

Støylen har selv arbeidet i Oslo-politiet i 13 år og i DKP siden 2009.

Støylen ønsker ikke å gi ytterligere kommentarer til Dagbladet om avhandlingen. Leder for DKP, Roy Hagen, har ikke besvart Dagbladets henvendelser om saken.

• Les PST sitt svar: - Helt nytt for oss

Akademisk skryt Masteroppgaven er levert til Politihøgskolen i Oslo. Professor Stig O. Johannessen ved Universitetet i Nordland har vært Støylens veileder i arbeidet som har gått over flere år.

- Støylen fikk en A av sensorene. En skrev til meg etterpå og sa det er sjeldent man som sensor føler seg faglig beriket. Dette er topp arbeid, akademisk sett, sier Johannessen til Dagbladet.

- Støylens avhandling bekrefter funn i annen forskning, som viser at hemmelige tjenester sliter med å dele informasjon både internt og med andre aktører. Det er ikke innsamlingen av informasjon, men fortolkningen, delingen og diskusjon i etterkant som er problemet. Dette er et organisatorisk og kulturelt problem, som rammer både de som jobber der og de som jobber på utsiden av hemmelige tjenester, sier Johannessen.

- Etter 22. juli 2011 har de hemmelige tjenestene vokst enormt. Nå skal de begynne å overvåke tastaturene til folk også, jamfør forslaget om keylogging. Dette innebærer en voldsom tro på at bare man får mer informasjon skal vi berges fra den neste terroraksjonen. Men all forskning viser at det er analysearbeidet som er viktigst. Avhandlingen til Støylen viser nok en gang at det kvalitative arbeidet og samarbeidet internt og mellom tjenester er det som er avgjørende, ikke mengden innsamlet informasjon, sier Johannessen.

Ikke oppdaterte Støylen konkluderer med at «til tross for i all hovedsak like arbeidsoppgaver og tilsvarende alvorlige konsekvenser ved svikt på ett eller annet punkt i utførelsen, lider DKP av mangelfull tilgang og nærhet til den oppdaterte etterretningsinformasjonen som LVPST har tilgang til. Dagens organisering av politiets livvakttjeneste, legger forholdene til rette for en lite hensiktsmessig praksis for hvordan hemmelig informasjon deles og nyttiggjøres mellom de to organisasjonene.»

I forskningen refererer Støylen også til diskusjoner kolleger i DKP har om det de anser som dårligere arbeidsforhold enn i PST.

«Vi forklarer gjerne dette for oss selv med at PST er direkte underlagt det velstående Justis- og beredskapsdepartementet, mens DKP vaker i kjølvannet av et økonomisk skadeskutt Oslo politidistrikt.», skriver Støylen.
Manglet info 22. juli DKP er en av politiets minst synlige avdelinger. DKP har aldri avgitt en rapport som er offentliggjort og det råder full taushet rundt ansattes navn, lønninger, utgifter og arbeid. Masteroppgaven gir et svært sjeldent innsyn i tjenestens liv og utfordringer. Støylen ble selv ansatt i DKP i 2009 og bruker flere eksempler fra sin egen fartstid som livvakt for de kongelige for å problematisere dagens situasjon.

Støylen var selv på jobb i Den kongelige politieskorten på Sørlandet da bomben gikk av i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Jobben var å passe på «en av de mest symboltunge personlighetene i landet.»

I oppgaven forteller han at ingen fra sentralt hold i politiet, politieskorten eller PST varslet ham og kollegaen om hva som skjedde i Oslo. Støylen er også kritisk til sin egen organisasjon og ledere. Da han ønsket mer informasjon for å kunne utføre arbeidet med å beskytte de kongelige best mulig, foreslo han å ringe PST med spørsmål, men dette ble avvist av hans leder.

Støylen gjengir dialogen slik:

- Hvordan skal vi forholde oss til dette, da? Er det noen vi kan ringe for å få mer informasjon? Kan vi ikke kontakte PST? De må vel kunne fortelle oss noe om hvordan de vurderer situasjonen?

- Altså, vi har ingen rutiner for slik kontakt. Det er ingen vi kan ringe akkurat nå. Vi får bare
avvente situasjonen.

Gjørvkommisjonen påpekte i 2012 flere kritikkverdige forhold i informasjonsflyten mellom Oslo-politiet, livvaktene og PST.

Hemmelighold Sentralt i Støylens kritikk av arbeidsforholdene for de kongelige livvaktene, at PST ikke deler etteretningsmateriale som trusselvurderinger elektronisk, med de politiutdannede kvinnene og mennene i DKP.

Ifølge Støylen mangler Den kongelige politieskorten adgang til PSTs datanett. De har derfor ikke rask adgang til nødvendig gradert etteretningsinformasjon som er viktig for å gjøre jobben, ifølge Støylen:

«DKP har alltid manglet tilgang til PST-nett, noe som har forhindret utveksling av gradert informasjon elektronisk.»

«(...) organisasjonen (er) uten den nødvendige nærheten til analyse- og etterretningsleddet i PST, som den hemmelige tjenesten selv hevder er så viktig for deres egne livvakter.»

Han beskriver videre DKP som «ekskludert» og «på utsiden».

«Avstanden fra PST-bygget, gjør utvekslingen av graderte dokumenter upraktisk og tidkrevende. I tillegg er den elektroniske infrastrukturen i samarbeidet mellom PST og DKP mangelfull.»

Bryter regler I avhandlingen legger Støylen fram flere eksempler på hvordan operative livvakter i felt deler informasjon på tvers av tjenestene, i strid med hva sjefers avgjørelser om hvordan informasjonen skal behandles.

«Det som oppleves som avgjørende kunnskap, finner sine formidlingsveier på et lavere nivå i hierarkiet enn der hvor beslutninger om taushet finner sted.»

Støylen trekker fram møter mellom ansatte i de ulike etatene i felt på store hendelser i Oslo, der informasjon sjefene vil holde hemmelig likevel deles mellom livvaktene på tvers av arbeidssted.

«Ved begge de ovennevnte anledningene, ble det delt informasjon med DKP som vi i utgangspunktet ikke skulle ha. Kan disse handlingene, eller regelbruddene, også tolkes som en del av vår samarbeidspraksis?»

Frakter graderte papirer i Oslo Støylen forklarer inngående hvordan politikvinnene og -mennene som sikrer de kongelige får tilgang til gradert materiale. I stedet for elektronisk utveksling av informasjon mellom PST og DKP, må dokumenter hentes og bringes gjennom Oslo sentrum og inn til Slottet for å leses av ansatte (se faktaboks). Prosessen er innviklet og tar lang tid.

«Manglende tilgang til gradert nett, medfører også tungvinte og tidkrevende tiltak for den enkelte livvakt ved DKP, når gradert kunnskap skal tilegnes.», skriver Støylen.

LEDER: Roy Hagen-Larsen, leder Den kongelige politieskorte (DKP) ved Oslo politidistrikt. Han har ikke besvart Dagbladets henvendelser om masteroppgaven som er skrevet av hans kollega i politiet. Her er han foran kjøretøy som tilhører tjenesten.
Fotograf: Lars Magne Hovtun/Forsvaret
LEDER: Roy Hagen-Larsen, leder Den kongelige politieskorte (DKP) ved Oslo politidistrikt. Han har ikke besvart Dagbladets henvendelser om masteroppgaven som er skrevet av hans kollega i politiet. Her er han foran kjøretøy som tilhører tjenesten. Fotograf: Lars Magne Hovtun/Forsvaret Vis mer

Støylen peker på flere utfordringer enn logistikken rundt håndteringen av det graderte materialet:

«I vårt samarbeid er den strengt rutinepregede videreformidlingen av denne informasjonen og den kvalitative tiltroen man har til innholdet i den - til tross for at man sjelden kjenner verken grunnlaget for den eller innholdets fulle bredde — med på å begrense enkeltindividers handlingsrom i organisasjonen. Gradert kunnskap dikterer når og hvor vi kan snakke, og med hvem. Det kapsler inn sosiale grupper - ofte ledergrupper og deres kommunikasjon - og segregerer dem fra resten av organisasjonen.»

Vil slå sammen Støylen argumenterer for en sammenslåing av livvaktavdelingene i PST og DKP. LVPST er livvaktseksjonen i PST.

«Masteroppgaven viser at det er ufornuftig med en todelt organisering av LVPST og DKP. Jeg har vist til internasjonal forskning som forteller at det på langt nær er noe særnorskt fenomen at våre hemmelige tjenester har kommunikasjonsproblemer både internt, og med eksterne samarbeidsaktører.»

Kritisk til egne Støylens kritikk retter seg ikke bare mot PSTs hemmelighold, men også sin egen organisasjon:

«Samtidig kan man ikke frita DKP for ansvar for fremveksten av dagens samarbeidspraksis. Organisasjonen har selv hatt et ekstremt fokus på hemmelighold, diskresjon og anonymitet i hele sin eksistens. Empirien viser at det er grunn til å anta at DKP har manglet initiativ til å endre det som mange innad i organisasjonen, lenge har opplevd som ineffektive og kontraproduktive handlingsmønstre. Hvorfor dette initiativet har manglet, kan forklares på flere måter.», står i det oppgaven.

Leser ikke gradert materiale I masteroppgaven kommer det fram at noen ansatte i DKP helt bevisst ikke leser gradert materiale de har tilgang til, fordi det er for komplisert.

«(...) masteroppgaven viser at paradoksalt nok vil også de som har lov til å hente ut den graderte kunnskapen, og som har lov til å delta i bestemte grupper på bestemte steder til angitt tid, oppleve en begrensning eller omorganisering av sin aktivitet på grunn av den graderte informasjonen. De kan ha glemt sine passord, eller føle at de ikke har tid til å logge seg på for å hente ut det som ligger skjult i dybden av et sentarbeidende datanettverk. Atter andre tar et bevisst valg og lar være å gjøre seg kjent med informasjonen, fordi prosessen med å taste koden til skapet hvor nøkkelen til det andre skapet ligger, men som er plassert litt lenger bort i korridoren, hvor permen med den hemmelige informasjonen befinner seg, rett og slett er for omstendelig, irriterende eller tidkrevende i en arbeidshverdag hvor andre gjøremål heller gis forrang.»