Kongen er naken

Det franske regionvalget ble katastrofalt for Jacques Chirac og hans regjeringspartier. Nå må han ta et grep. Presset er stort.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

PARIS (Dagbladet): Jacques Chirac, den usynlige hovedstrategen for høyrepartiene, har mislyktes totalt, med alt. Han feilet med valgkampen, forverret situasjonen mellom de to valgomgangene og mistet alle regionene søndag - unntatt én, Alsace, som et magert plaster på såret. Hans statsminister Jean-Pierre Raffarin fikk et kraftig varsku i første valgomgang og ble vraket av velgerne i andre. Resultatet for Chirac, som avisa Libération bemerker, er at «kongen er naken».

DET SER UT SOM CHIRAC

nok en gang er offer for «toårsregelen». Det vil si at hva han enn foretar seg, så varer det ikke mer enn to år. I 1974 ble han utnevnt til statsminister for første gang. To år seinere vraket president Valéry Giscard d'Estaing ham. I 1986 vant høyresida valgene, og Mitterrand måtte utnevne ham som statsminister. Men to år seinere vant den samme Mitterrand en knusende seier. I 1995 ble han valgt til president. Men to år seinere tapte han valget på nasjonalforsamlingen, som han selv hadde oppløst. Og måtte utnevne Lionel Jospin som statsminister. Med andre ord varer ikke Chirac. Han kan være en utmerket kandidat, men for velgerne holder han ikke mål. Men denne gangen er han tross alt ikke helt uten ressurser. Han har fortsatt flertall i alle republikkens institusjoner, bortsett fra regionene. Han kan fremdeles velge om han - mot alle odds - likevel beholder sin trofaste statsminister Raffarin. Han kan for eksempel utnytte ham til siste trevl, helt til EU-valgene er overstått, og den upopulære trygdekassereformen er vedtatt.

FOR Å FORKASTE

Chirac, regjeringen og regjeringspartiene kunne velgerne ha tydd til ytterfløyene, og stemt på Le Pens Nasjonale Front og ytre venstre. Det skjedde ikke. I stedet har de stemt massivt på sosialistene og deres allierte, kommunistene og de grønne. Dermed er vi tilbake i et klassisk høyre/venstre-skjema, så typisk for Frankrike i alle år. Det stilles imidlertid store krav til venstrepartiene etter søndag. De må for eksempel hoste opp en verdig presidentkandidat. Problemet er ikke at de ikke har noen, men at de har for mange. De må også komme med et godt prosjekt, klare visjoner, og ønskelige reformer. Valget handlet mye om velferdsstaten. Det er innlysende at den ikke kan fortsette som før. Det må ofre til. Men hvilke? Det må - blant annet - sosialistene og deres allierte bli enige om. Sosialistpartiets leder François Hollande er både beskjeden og forsiktig. Han triumferer ikke. Sosialistpartiet har, selv etter denne brakseieren, ingen rettigheter, bare plikter, sier han. Det var et instrument for folkets raseri.

VELGERNE HAR SAGT

sitt. Man behøver ikke være stjernetyder for å ta et hint. Chirac innkalte tidlig i går morges Raffarin. Presidenten må trolig krype til korset og utnevne sin erkefiende, innenriksminister Nicolas Sarkozy, som ny statsminister. Det er på tide at Chirac, selv om han har kjørt aldri så mange tusen kilometer på franske veier, bytter bil og sjåfør. Han bør gi rattet til denne meste populære høyrepolitikeren. Men Sarkozy våger å mene at to mandater er nok, og at han, Nicolas Sarkozy, ikke bare tenker på å bli president når han barberer seg om morgenen, men - underforstått - hele dagen. Opprinnelig så Chirac for seg at hans «åndelige sønn», Alain Juppé, skulle ta over. Men slik gikk det ikke. Juppé ble nødt til å ta støyten for sin mentor i korrupsjonssaken om de fiktive stillingene i rådhuset. For det ble han nylig dømt. Og selv om saken ankes og kanskje til slutt frafalles, kunne Juppé verken bli ny statsminister eller beholde roret i Chiracs parti, UMP. Så på en måte gikk alt galt i det franske medier kaller Chirakiet. Kronprinsen er ute av bildet. Og tomrommet kan ikke fylles med det første. Så da går kanskje den bitre veien om Sarkozy, for å redde stumpene av Chirakiet.

KANSKJE HAR EN SPANSK VIND

blåst over Frankrike. Men de spanske sosialistenes seier skyldes ganske andre forhold enn i Frankrike. Raffarin kan beskyldes for mye, men ikke for å ha ført den franske opinionen bak lyset, som José María Aznar i Spania. Men Spania og Frankrike lyser nå rosa i et ellers blått Europa. Og det kan bli mer rosa i tida som kommer. Håpet er ikke nødvendigvis lysegrønt.