Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kongen og «i»

Forfatteren av boka «I Kongens navn» har lest 255 verk for å beskrive norske regjeringers arbeidsmåte. Bondevik har kunnskapen under huden fra før.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KJELL MAGNE BONDEVIK

har en enestående evne til å bringe seg selv i sentrum. Så også i går da pressen var invitert til Bristol Hotel hvor Statskonsult presenterte boka «I Kongens navn». Boka beskriver hvordan sju norske regjeringer fra 1965- 85 organiserte sitt interne arbeid og traff sine beslutninger. Bondevik deltok i to av disse regjeringene, i Korvalds som statssekretær og i Willochs utvidete som statsråd. Når han etter denne perioden dessuten har vært utenriksminister i Syses regjering og statsminister i sentrumsregjeringen og i den sittende samarbeidsregjeringen, har han naturligvis god bakgrunn for å evaluere innholdet i ei sånn bok og til å trekke linjene fram til i dag. Som trekkplaster bidro han utvilsomt til å gi boka større oppmerksomhet enn den ellers ville fått. Ved mer enn å antyde et mulig kabinettsspørsmål i forbindelse med Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett, gjorde han problemstillinger om regjeringers arbeidsmåter dagsaktuelle og ryddet plass for både seg og boka i riksmediene. Som den rutinerte politiker han er klarte han også å vri bokas funn av særnorske kjennetegn til sin fordel.

FORFATTEREN

, Svein Eriksen, har nemlig sammenliknet den norske regjeringen med regjeringene i åtte andre land. Og hva finner han? Blant annet at norske statsministrer framstår mer som møteledere enn som høvdinger, i motsetning til situasjonen i Storbritannia, hvor statsministeren dominerer regjeringens arbeid. Den norske regjeringen er med andre ord et kollektivt beslutningsorgan, mens britiske statsministrer har makt til både å «kullkaste og skape politiske karrierer», en makt de bruker for å holde disiplin.

FORNÆRMET SÅ

Eriksen Bondevik ved å redusere ham til møteleder i særklasse? På ingen måte. At det foregår utførlige drøftinger internt i regjeringen før beslutning tas, er ifølge statsministeren slik det bør være. Det styrker bare det indre samholdet og lojaliteten som må eksistere i et regjeringskollegium, mener Bondevik. Hva kreves så særskilt av statsministeren? Bondevik svarte: At han er en dyktig møteleder, at han har evne til å bringe saker fram til beslutning, og at han må være brubygger (en betegnelse som ofte er brukt om Bondevik selv) når statsråder er i konflikt med hverandre. Når også tidligere finansminister Per Kleppe, med statssekretærerfaring helt fra Einar Gerhardsens dager, istemmer at det norske systemet har vært forbløffende stabilt, bekrefter det at Bondevik utøver sin gjerning omtrent som sine forgjengere. Når han dessuten styrer under vanskeligere forhold, uten stabilt grunnlag i Stortinget og med en mer pågående presse, må vi kunne slå fast at han gjør det med stor politisk dyktighet.

HVA GREIDE BONDEVIK

ellers å få ut av forestillingen? Han «så ikke bort fra» at det ville skje endringer i regjeringskollegiet og ga dermed næring til atskillige spekulasjoner. Slike spekulasjoner vil nødvendigvis skape en viss interesse for regjeringens videre liv og Bondeviks makt. Han fikk dessuten adressert en hilsen til Kåre Willoch om at sistnevntes utvidelse av regjeringen i 1983 til å omfatte Senterpartiet og KrF, hadde betydd mye for Willochs utvikling som politiker. Slike talemåter kan indikere at Bondevik er opptatt av at han nå nærmer seg landsfadersjiktet i norsk politikk. Sitter han perioden ut, vil det bare være Einar Gerhardsen og Gro Harlem Brundtland som har vært statsminister lenger enn ham i etterkrigstida. Da vil det være hans tur til å skille «myter» fra «virkelighet» og til å definere Willochs plass i historien.

INNTIL VIDERE

nøyer han seg med å øke spenningen om barnehageforliket og revidert nasjonalbudsjett. «Jeg vil ikke sitte rolig og se på at Stortinget bedriver en uansvarlig økonomisk politikk med store påplussinger,» sier Bondevik, vel vitende om at alle tilstedeværende journalister kan lese koden: Et tydelig, men uuttalt varsel om et mulig kabinettsspørsmål. Samtidig understreker han at avgjørelsen om et eventuelt kabinettsspørsmål ene og alene er hans ansvar. Og at det er han som har det siste ord når regjeringen, som kollektivt beslutningsorgan, tar sin avgjørelse. Severin Suveren.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media