BERØMT BILDE: Her er kong Haakon og kronprins Olav under flukten, ved bjørketrær utenfor Molde. De søker dekning under et flyangrep på byen. Foto: Per Bratland / NTB arkiv / Scanpix
BERØMT BILDE: Her er kong Haakon og kronprins Olav under flukten, ved bjørketrær utenfor Molde. De søker dekning under et flyangrep på byen. Foto: Per Bratland / NTB arkiv / ScanpixVis mer

Kongen og kronprinsen var i tårer da de la Norge bak seg

Her er historien bak den tunge avgjørelsen om å forlate Norge i tyskernes vold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): - Hvordan kunne man ha tillit til Hitlers ord? Han hadde brutt traktater, avtaler og løfter av enhver art.

Det erklærte kronprins Olav, idet krigen tok Norge.

Det er forfatter Tor Bomann-Larsen som i boka «Æresordet», som gis ut i morgen, skildrer de kongeliges dramatiske og følelsesmessige flukt - og de tunge avgjørelsene som måtte tas underveis.

Klokka 08.00 9. april gikk toget ut fra hovedstaden. Kongebarna ble lagt på gulvet under ulltepper. Bombefly kretset over toget, men slapp ikke sin dødelige last. Det var ikke gardiner i toget, kongefamilien måtte reise i mørket. Ferden gikk via Hamar og videre til Elverum. Kronprinsesse Märtha og barna ble kjørt til Sverige. Kong Haakon og kronprins Olav ble i Norge.

Krystallklar Tyskerne hadde inntatt Norge. På flukten nordover bodde kongefamilien på storgårder og folkehøyskoler. Kongen var klar i sine ord:  

- Da jeg hadde meddelt (Hitlers sendemann, Curt) Bräuer at jeg avslo å akseptere Quisling som statsminister fordi det var i strid med norsk grunnlov og hele min kongelige gjerning i Norge, ble Bräuer hvit som det papiret der. Jeg håpet bare han skulle tumle bevisstløs om på gulvet, men det gjorde han ikke, erklærte kong Haakon.

Det mens han etterliknet en bevisstløs Bräuer.  

Den politiske ledelsen gjorde sitt beste for å opprettholde den vanlige driften. Det ble holdt statsråd på et lite turisthotell ved Trysilelva.

På tross av den prekære situasjonen var kronprinsen stort sett i godt humør. Han lo og hadde det moro, så ikke ut til å ta situasjonen alvorlig, heter det i boka. 

Brast i gråt Mens bomber slo ned i umiddelbar nærhet, måtte Norges monark ta krevende avgjørelser om rikets framtid. Regjeringen var under press om å overgi seg og la Quisling bli statsminister. Kongen erklærte:

Vis mer

«Hvis Regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på det tyske krav — og jeg forstår fullt de grunner som taler for det i betraktning av den overhengende fare det er, og fordi så mange nordmenn skal måtte gi sitt liv i krigen — så er det ingen annen utveit for meg enn å abdisere.»

Boka skildrer Trygve Lies sterke reaksjon på Kong Haakons ord:

«Da Kongen uttalte disse ordene, så han lenge på kronprins Olav, og det ble en lang pause før Kongen kunne fortsette. Kongen bøyet seg frem over bordet og brast i gråt, og tårene trillet også nedover Kronprinsens ansikt.»

Sverige nektet Natt til 11. april sov kong Haakon og kronprins Olav på Heggemoen gård, sju kilometer sør for Nybergsund. Det var den tredje storgården i Hedmark som åpnet sine dører. Og det var nå flukten sto overfor en utfordring. Sverige ville ikke ta imot kongen. Med utenriksminister Christian Günthers ord, gjengitt av Bomann Larsen:

«Vad kungen beträffer, kunde vi icke ge honom en utfästelse att ej internera honom, då trycket från Tyskland mot oss kunde bli for starkt. Kung Gustaf var nöjd härmed.»

Dette var i tråd med jussen, påpeker boka: En general fra en krigførende stat som beveget seg på nøytralt territorium, skulle arresteres. 

- Stemningen overfor Sverige sank til nullpunktet, oppga Trygve Lie.

Dårlig nytt Desperasjonen steg. «Med Sverige i øst, tyskere i sør og nord og i fallskjerm fra oven, fortonet innlandet seg som en felle,» skriver Tor Bomann-Larsen. Følget måtte vestover. Og det kom flere dårlige nyheter fra Sverige. Den britiske admiralen sir Edward Evans rapporterte følgende:

«Lederne i Sverige, spesielt kongen, høyresiden og armeen, håner offentlig de britiske styrkene, sier de ikke er på langt nær så dyktige eller så modige som de tyske.»

22. april var følget i Vågå, men måtte raskt videre. Kronprinsen ønsket mer aktiv rolle i planleggingen, men innså ifølge boka at «min far var lite begeistret for tanken».

Lastet statskapitalen Klokka 21.00 29. april var siste statsråd i Sør-Norge.

KRAV: Tyskerne ville ha Vidkun Quisling som statsminister. Det ville ikke kongen gå med på. Arkivfoto: NTB/Scanpix
KRAV: Tyskerne ville ha Vidkun Quisling som statsminister. Det ville ikke kongen gå med på. Arkivfoto: NTB/Scanpix Vis mer

1500 kasser fra Norges Bank — 240 millioner kroner — ble sendt med tog til Åndalsnes. En tredjedel ble raskt skipet til England, resten måtte sendes med 26 lastebiler til Molde. Der sto 30-40 mann, deriblant Einar Gerhardsen og Nordahl Grieg, klare til å laste statskapitalen om bord på britiske H.M.S. «Glasgow», som skulle sette kursen nordover.

Slik skulle den norske statsformuen unnslippe tyskernes klør.

Mens karene sjauet, brant kaianlegget under beina deres. På vei til Tromsø måtte H. M. S. «Glasgow» gå helt til Nordkapp - og så snu - for å komme seg unna tyskerne, ifølge boka.

Kritisk beskjed Så, 2. juni, kom en kritisk og avgjørende beskjed fra England.

Sir Cecil Dormer og dronning Mauds trofaste ledsager Eric Smith ga beskjeden. Med kongens ord, gjengitt av Bomann-Larsen:

«De kom for å gi mig den triste meddelelse om tilbagetrækning av hjælpen — samtidig kom et tilbud om å følge med på retretten til De britiske øyer. Dette var den sorteste dag jeg har opplevd, sortere end selve 9de April.»

Johan Anker, utsendingen fra Christiania, mente kongen og kronprinsen skulle bli. Det mente også stortingspresident Hambro. Samtidig, 5. juni, skrev også kongen i et brev til britene at han ikke ville dra.

Avgjørelsen Kongen bodde da i en bunker, et par steinkast fra Trangen. Britene var svært skeptiske. De fryktet han ville bli tatt til fange, og at han mens han gjemte seg i Norge ville være handlingslammet i forhold til tyskerne.

Presset på kong Haakon var enormt. Sterke krefter ønsket at han skulle bli — britene var krystallklare på at han burde flykte. General Carl August Fleischer ledet an blant de som ville ha kongen i landet, skriver Tor Bomann-Larsen.

Dagen før krigsskipet «Devonshire» måtte forlate landet, og kunne ta kongen og kronprinsen til England, foreslo kronprinsen at han skulle bli igjen. Men avgjørelsen ble likevel tatt, kort tid etter:

NY BOK: Tor Bomann-Larsen står bak den nye boka om kongehuset under 2. verdenskrig. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
NY BOK: Tor Bomann-Larsen står bak den nye boka om kongehuset under 2. verdenskrig. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet Vis mer

Norges tronfølger kunne ikke bli sittende i det som i praksis ville være et tysk krigsfangenskap. Det måtte ikke skje. Kong Haakon og kronprins Olav måtte begge gå om bord krysseren «Devonshire» ut fra Tromsø 8. juni 1940.  

Da kronprinsen på Tangen redegjorde for begrunnelsen til at både han og hans far måtte reise til England dagen etter, brøt både kongen og kronprinsen ut i gråt.

SJAUET: Einar Gerhardsen var selv med på sjauinga av den norske statskapitalen. Foto: Åsgeir Valldal / Dagbladet
SJAUET: Einar Gerhardsen var selv med på sjauinga av den norske statskapitalen. Foto: Åsgeir Valldal / Dagbladet Vis mer