Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Kongenes politikk

Kongehuset befinner seg i et marked. Men samtidig kan monarkiet bare overleve hvis det ikke blir en vare. Derfor er substans viktigere enn profil.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KRONPRINSPARET

må finne en hjertesak for å unngå negativ publisitet, hevder såkalte eksperter på kommunikasjon og monarki. De forventer at kronprinsparet etter time-out i London kommer hjem med mer enn bøyde rygger og en plastpose i hånda. Dette forsøket på å definere strategi er både defensivt, historieløst og et uttrykk for enkel markedstenkning. Er det noe kongehuset må unngå, så er det å bli en vare. Kronprinsparet bør lære av historien, ikke lytte til dem som teller prosenter i meningsmålinger.

DET NORSKE

monarkiet er kringsatt av merkelige paradokser og dilemmaer. Den egentlige kongemakten er for lengst fordrevet fra statsstyret. Det er symbolene som er igjen: statsråd på slottet, gulltrone under Stortingets åpning, flosshatten på balkongen 17. mai. I det konstitusjonelle monarki forventer vi at kongen nøyer seg med å undertegne de politiske beslutningene slik at de blir gyldige. Men symbolikk og symbolske posisjoner er slett ikke uten politisk innhold. Altfor ofte glemmer vi at det norske kongehusets posisjon er bygd på politiske handlinger og uttrykk.

AT VI I DET HELE

tatt har et monarki, skyldes kløktig politikk og demokratisk forståelse. Europas fyrstehus fnøs av forargelse da prins Carl av Danmark forlangte folkeavstemning før han aksepterte den norske tronen. Med solid flertall (men mot Dagbladets stemme!) fikk den nye kongen godt fotfeste her i landet. Selv om han snakket dansk til sin død i 1957 og brakte med seg en dronning som aldri skjønte helt hvor hun hadde landet. Om historikerne stritter imot, er det gode grunner til å plassere kong Haakon som en av våre store statsmenn i forrige århundre, sammen med Chr. Michelsen og Einar Gerhardsen. Hans klare nei til den tyske okkupasjonsmakten i april 1940 stivet ikke bare opp en lamslått regjering. Haakons handling bidro til at Norge kunne framstå som en selvstendig nasjon. Det var ingen selvfølge bare 35 år etter unionsoppløsningen. Kong Haakons stilling under og etter krigen er det fremste eksemplet på hvordan politisk makt kan utløses fra en symbolsk posisjon.

BETYDNINGEN AV

dette kan avfeies med den helt spesielle historiske situasjonen som ble skapt 9. april. Men det er likevel verdt å merke seg at nesten alle handlinger de kongelige huskes for, har en politisk kjerne. Kong Olavs trikketur under oljekrisen var politisk korrekt i begrepets beste betydning. Kong Haralds forsoningstale til de overvåkede partisanene i Kiberg i 1992 var en inkluderende politisk handling i bestefarens tradisjon: Harald er også kommunistenes konge. Vi skal heller ikke glemme dronningens utrettelige innsats for norsk kunst. Her målbærer Sonja et avansert kunstsyn som for mange er kontroversielt.

FORDI HATTEREPORTASJENE

står i veien, blir vi sjelden opplyst om den utpregede politiske rollen kongen spiller under statsbesøk i utlandet, slik det f.eks. skjedde i Sør-Afrika og i de baltiske landene noen år tilbake. Selv nyttårstalene brukes bevisst for å fremme, eller advare mot, trekk i samfunnsutviklingen. Derfor skal kronprinsparet være forsiktig med å lytte til dem som tenker markedsstrategi. Monarkiet har ingen framtid som en slags upolitisk familiebedrift hvor man teller meningsmålinger og oppslag i Se og Hør. Blir monarkiet løsrevet fra statsstyret, slik det langt på vei er tilfelle i Sverige, har det neppe noen framtid her i landet. Kongehusets stilling er uløselig knyttet til dets politiske funksjon med kongen som statsoverhode.

FORDI VI HAR VÆRT

heldige med våre konger i nyere tid, er dette et paradoks vi liker å overse. Monarkiet kan ikke fungere uten at det utfordrer et grunnleggende demokratisk prinsipp: at politiske stillinger skal besettes i valg og ikke gjennom arv. Såkalt modernisering av kongehuset kan ikke endre tilstedeværelsen av et slikt dilemma. Derfor nytter det ikke å avpolitisere kronprinsparet gjennom markedsriktig bruk av såkalte hjertesaker. I Norge er monarkiet en politisk institusjon.