Oslo, 20090708: Erling Lorentzen (86) på sitt landsted på Ostøya i Asker. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
Oslo, 20090708: Erling Lorentzen (86) på sitt landsted på Ostøya i Asker. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

«Erling Lorentzen - Vilje og motstand»

Kongens svoger beordret nazi-likvidasjon: - Vi er i krig. Dette er alvorlige greier

Ny bok om Erling Lorentzen gir vitnesbyrd om krigens harde realitet. Lorentzen sier han aldri har følt skyld for likvidasjonen av en landsmann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet): - Vi var i krig, og dette var alvorlige greier.

Motstandsmann, skipsreder og kongesvoger Erling Lorentzen (93) åpner opp om krigsårene i den nye boka «Erling Lorentzen - Vilje og motstand», som er i salg lørdag. Boka skrevet av Stig Arild Pettersen og Erling Lorentzen har selv fortalt sin livshistorie til forfatteren.

Dagbladet har fått tak i en utgave, og i boka forteller forfatter Pettersen blant annet historien om hvordan Erling Lorentzen i 1945 var med å beordre en likvidasjon av en 33 år gammel landsmann. Lorentzen var da 22 år gammel, og åtte år senere skulle han gifte seg inn i den norske kongefamilien da han gikk til alters med prinsesse Ragnhild, kong Haralds søster.

Likvidasjonen

Året er 1945, krigsvindene har for lengst snudd. Sammen med flere hundre norske motstandsmenn ligger Erling Lorentzen i skjul i Hallingdal. Her forbereder de en mulig væpnet konfrontasjon med tyskerne i krigens avsluttende fase. Lorentzen har tidligere vært i Skottland som en del av kompani Linge. Her lærte han blant annet hvordan man dreper fienden uten å lage en lyd, kommer det fram i boka.

Store norske leksikon skriver at Lorentzen var offisiell områdesjef for den norske militære motstanden i Hallingdal, men ifølge «Vilje og motstand» stemmer ikke dette. I praksis var Lorentzen bare områdesjef i noen få dager - da uten å være klar over det selv.

En gang i løpet av vinteren 1945 møter Lorentzen tre ledere fra Milorg. Sammen beslutter de å ta livet av en landsmann, en 33-åring fra Ål som navngis i boka.

Det fryktes at mannen samarbeider med tyskerne, men de kan ikke være sikker i sin sak, skriver forfatter Pettersen.

«Erling selv hadde aldri møtt mannen, men stolte på sine nære samarbeidspartnere og kamerater. De hadde ingen klare bevis for at denne personen ville komme til å sette arbeidet deres, eller livene til motstandsfolk i dalen, i fare», heter det i boka.

Likevel beordrer Erling Lorentzen og de tre andre likvidasjonen - uten å få den nødvendige godkjennelsen fra regjeringen eller Milorg. Boka «Erling Lorentzen - Vilje og motstand» er første gang Erling Lorentzen forteller den dramatiske historien.

- Lorentzen kunne hindret det

12. mars 1945 blir 33-åringen skutt og drept av Milorg. Det kommer fram i boka at kongens kommende svoger trolig kunne stanset hendelsen.

«Avgjørelsen var ikke hans alene, og med den respekten han hadde opparbeidet seg i Hallingdal, og særlig i Ål, kunne han sikkert ha stoppet likvidasjonen dersom han hadde motsatt seg den», skriver Pettersen om Erling Lorentzen.

Under krigen var den uskrevne regelen at likvidasjoner på norsk jord kunne gjennomføres dersom regjeringen i London eller sentralledelsen i Milorg bifalt. Likvidasjonen Lorentzen var med på å sanksjonere skal ikke hatt noen slik autorisasjon.

Forfatter Stig Arild Pettersen ønsker ikke å kommentere saken.

- Jeg har ikke tenkt til å kommentere noe av innholdet i boka før den ligger ute for salg, og det tror jeg den skal gjøre på lørdag, sier Pettersen.

Heller ikke Erling Lorentzen ønsker å kommentere saken.

19530515. Prinsesse Ragnhilds bryllup 1953. Prinsesse Ragnhild gifter seg med skipsreder Erling Lorentzen.
Arkivfoto: NTB-arkiv / SCANPIX
19530515. Prinsesse Ragnhilds bryllup 1953. Prinsesse Ragnhild gifter seg med skipsreder Erling Lorentzen. Arkivfoto: NTB-arkiv / SCANPIX Vis mer

Arnfinn Moland, leder ved Norges Hjemmefrontmuseum, sier derimot at det var høyst uvanlig at hjemmefronten tok livet av sivile nordmenn uten tillatelse fra regjeringen eller Milorg-ledelsen.

- Det er noen få tilfeller av slike likvidasjoner. Det var her omstendigheter - som at det sto om andres liv gjennom fare for store opprullinger og arrestasjoner - som gjorde at enkeltmennesker i motstandskampen måtte ta beslutningen umiddelbart. Det var en vurdering av hvor stor trussel en person var mot kampen for det frie Norge, sier Moland til Dagbladet.

Likvidasjon, ikke drap

Han har selv skrevet bok om likvidasjon av nordmenn under krigen, og fant 82 tilfeller. Moland er klar på at drap og likvidasjon er to vidt forskjellige handlinger.

- Det er en enorm forskjell. Et drap er en forbrytelse, mens likvidasjoner, som den Lorentzen beskriver her, er en militær handling, utført av det vi må kalle norske soldater. Men det er klart, å utføre eller godkjenne en likvidasjon av en landsmann var en stor påkjenning for dem som var involvert, hevder Moland videre.

I den nye boka om ham innrømmer Erling Lorentzen at han aldri angret eller følte skyld for å ha medvirket til likvidasjonen. Han stolte på vurderingen fra den lokale Milorg-ledelsen, men har likevel aldri fortalt noen om likvidasjonen han godkjente i 1945 - ikke før nå.

Oslo fredsdagene mai 1945. Frigjøringen. Vidkun Quisling ble arrestert 9. mai. På bildet er han på vei fra et forhør, omgitt av bevæpnede vakter.
Erling Lorentzen nr. 2 fra venstre ??
Foto: Aftenposten
Oslo fredsdagene mai 1945. Frigjøringen. Vidkun Quisling ble arrestert 9. mai. På bildet er han på vei fra et forhør, omgitt av bevæpnede vakter. Erling Lorentzen nr. 2 fra venstre ?? Foto: Aftenposten Vis mer

33-åringen som ble likvidert hadde velkjente koblinger til nazistene under krigsårene. I boka «Over grensen?» av Arnfinn Moland hevdes det at mannen var agent for den tyske etterretningsorganisasjonen Abwehr. På nyåret 1945 gikk det rykter om at en storstilt nazi-razzia var nært forestående i Hallingdal, og det kan tenkes at hjemmefronten fryktet den drepte 33-åringen ville bistå tyskerne under en slik aksjon. Lorentzen og de andre Milorg-folkene kan derfor ha følt at det hastet med å gjennomføre likvidasjonen.

En kiste på døra

I boka kommer det også fram hvilke metoder Lorentzen og hjemmefronten brukte for å få nordmenn til å holde munn når tyskerne ba om informasjon. Som advarsel skal Milorg-folk i Hallingdal blant annet ha plassert små kister på trappene til nordmenn som ble beskyldt for å plapre til fienden.

Budskapet Milorg ga sine landsmenn var klart: Klapp igjen smella eller møt din skaper.

Erling Lorentzen hadde ifølge boka også sin helt egne måte å skremme nordmenn fra å samarbeide med tyskerne.

Dersom Lorentzen mistenkte at en landsmann fôret tyskerne med informasjon sendte han dem gjerne et brev med tomhylser i. Sammen med kulene lå en håndskrevet beskjed om at dersom den snakkesalige ikke holdt munn ville hylsene komme med patron neste gang - og da levert personlig, ikke via posten.

I boka omtales metodene som rene drapstrusler.

Støtte i Høyesterett

Etter krigens slutt kom det Erling Lorentzen for øre at enkelte hallingdøler ble så vettskremt av truslene han selv og andre i motstandsbevegelsen rettet mot dem, at de rett og slett valgte å flytte fra bygda.

Hvilken rett hadde så 22-år gamle Lorentzen, i samråd med tre andre motstandsmenn, å dømme en landsmann til døden uten rettsgang?

- Det er ingen tvil om at ansvaret for å ta i bruk likvidasjoner under krigen ligger på ledende politisk hold. Likvidasjoner ble utført med den norske regjerings velsignelse som en del av krigens offer, sier Moland.

Høyesterett har i ettertid også slått fast at hjemmefronten under Milorgs kommando hadde rett til å ta livet av dem som forsøkte å avsløre og angi motstandsfolk.