Konger i sitt rike

De er konger på hver sin haug. Steinar Killi har vært «pave» i Samferdselsdepartementet siden 70-tallet. Ove Liavaag har vært førti år i Luftfartsverket, de siste ti som øverste sjef. Osmund Ueland har ført NSB inn i den nye tid, og har skaffet seg friere hender enn tidligere generaldirektører.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De åpne høringene om Gardermoen har gitt offentligheten ny innsikt om nessekongenes makt og innflytelse på politiske beslutninger. Et brev som aldri ble sendt fra Liavaag, og en markedsanalyse som aldri ble utført av Killis stab, står sentralt når kontrollkomiteen skal oppsummere hvorvidt Stortinget fikk et godt nok beslutningsgrunnlag for sine vedtak.

  • I dag vil Ueland få spørsmål om det grunnlagsmaterialet og den dokumentasjonen NSB bidro med var bra nok. Det var NSB som i kraft av sin ekspertise skulle legge planer og foreta de nødvendige beregningene. Litt hjelp fikk den daværende forvaltningsbedriften av veikontorene når det gjaldt tunnelarbeidene. Det var også nødvendig å hente inn internasjonal kompetanse før byggingen av høyhastighetsbanen. Dette var aldri gjort før i Norge. Men i det store og hele var det NSB som la premissene på bordet for beslutningstakerne.
  • Fortsatt vil det være slik at Stortinget bare kjenner statsråden. Men høringene og de utallige rapportene og bøkene som er skrevet om Gardermo-prosjektet, viser tydelig at de bare har det politiske ansvaret. Tabbene er begått på lavere nivåer av byråkrater, direktører, entreprenører og deres staber. De har i lojalitet til sine overordnede vært hundre prosent giret inn mot målet, og kanskje i for liten grad vært opptatt av innvendinger og motforestillinger.
  • Store deler av gjennomføringen av Gardermo-prosjektet ble så overlatt til utskilte heleide statlige aksjeselskaper: Oslo Lufthavn AS for byggingen og driften av hovedflyplassen, og NSB Gardermobanen AS for gjennomføring og drift av flytoget. Det var Stortingets vilje at dette arbeidet ikke skulle utføres av forvaltningsbedrifter. Man overlot mye av det videre arbeidet til menn med vilje og kraft fordi det ikke skulle detaljstyres fra et departement. Fortsatt har statsråden det øverste ansvaret som generalforsamling for selskapene. Men muligheten til å gripe styrende inn er straks mindre. Sissel Rønbeck ga uttrykk for nettopp dette, da hun måtte svare for sin befatning med skandalen i Romeriksporten. Hun måtte i så fall ha bestemt at tunnelen skulle helstøpes innvendig eller at man lot være å forhåndsinjisere tetningsstoffer. Men den beslutningen ble tatt av Gardermobanen og entreprenørselskapet i fellesskap. Da skandalen var et faktum, grep Odd Einar Dørum inn, men det ville også Rønbeck ha gjort om hun fortsatt hadde hatt ansvaret.
  • Vi aner en motsetning mellom Stortingets parlamentariske kontroll med regjeringen og den tiltakende delegeringen av makt og ansvar nedover i rekkene, med omorganisering av statlig virksomhet og dannelse av statsaksjeselskaper. Det kan være like viktig for Stortinget å finne fram til gode måter å utøve sin forvaltningskontroll på i det moderne statsapparat som å finne den ultimate skurken i dramaet om Gardermoen. For straffen for fortidas synder kan uansett ikke bli mistillit til de statsrådene som nå sitter.
  • Hva blir så resultatet av all denne høringen og etterkontrollen? Kanskje vil tåka som har ligget tett rundt maktkampen forut for vedtaket om Gardermoen lette litt. Kanskje mister vi som tilskuere noen illusjoner om vårt demokratiske system. Kanskje vil sjefene i samferdselsetaten og i andre sektorer være litt mindre konger i sine riker når de vet at de må skrifte for sine synder for allmennheten. Og kanskje blir Stortingets kontrollkomité enda litt mer proff i sin kontrollfunksjon, og mindre splittet i partipolitiske heiagjenger. Vi får se.