Konkurranse-portalen.no

«I stedet for å stimulere foreldre og elever til å engasjere seg for å forbedre sin skole, stimulerer kvalitetsportalen dem til å flytte til en annen og bedre skole.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den siste tiden har avisene daglig skrevet om hvor dårlig den norske skolen har blitt. Alt fra faglige svakheter til mangel på disiplin har blitt løftet fram som områder hvor vi er inne i en krise.

Kvalitetsutvalget la 15. juni fram sin innstilling for kvalitetsvurdering i grunnopplæringen. I mediene har stort sett kun et av forslagene fått særlig oppmerksomhet - forslaget om å opprette en internettportal hvor resultatene av kvalitetsvurderingen skal offentliggjøres. På dette nettstedet skal lærere, rektorer, foreldre, elever og alle som ellers måtte ønske det, kunne lese hvordan skolen har scoret i nasjonale prøver, sjekke hvordan demokratiforståelsen blant skolens elever er, eller sammenligne ressurs-utnyttelsen i forhold til naboskolen.

Blant dem som har uttalt seg så langt, har forslaget stort sett møtt jubel. På denne måten vil jo foreldre kunne sammenligne skoler, og sørge for at barnet deres slipper å gå på en dårlig skole. Enklest er det for elever som skal begynne på videregående skole i fylker med såkalt fritt skolevalg. De kan bare søke seg til den skolen som har de beste resultatene - og sånn sett være sikret en god opplæring. Det eneste problemet er at en enkelt skole aldri kan ta imot alle elevene. Dette må løses med en eller annen form for utsiling, og dette blir vanligvis gjort ved å la elevene konkurrere på bakgrunn av karakterer fra ungdomsskolen. Selv om fritt skolevalg allerede er en faktor som framtvinger økt karakterpress i ungdomsskolen og i stor grad bidrar til å sortere elever ut fra faglig nivå, vil kvalitetsportalen virke som bensin på bålet i denne sammenheng.

Enkelte vil hevde at det i dag florerer myter om de forskjellige skolene - myter som ofte kan være urettferdige. Dette er nok i en del tilfeller riktig. Likevel tar nok de fleste elever og foreldre denne type myter med en klype salt. En usikker antagelse om kvalitetene ved en skole blir ofte overskygget av andre behov som sosiale forhold og nærhet til hjemmet. Men med kvalitetsportalen som sannhetsvitne for hvilke skoler som er de beste, vil ikke disse skolene bare tiltrekke seg elever som er ute etter de beste lærerne og gode arbeidsforhold, men også en del elever som hovedsakelig tiltrekkes av skolen som et statussymbol. I ytterste konsekvens kan vi bevege oss mot «engelske» tilstander, hvor ditt «school tie» har betydning for dine muligheter i arbeidslivet senere.

For elever i grunnskolen er det litt vanskeligere å utnytte kvalitetsportalen. Så langt går elever flest på den skolen som ligger nærmest hjemmet. Utdanningsminister Kristin Clemet har tatt til orde for fritt skolevalg også på grunnskolenivå. Tilhengerne av dette argumenterer ofte med at i dagens system kan foreldrene enkelt flytte til et område med en god skole, og at ordningen derfor rammer familier som ikke har ressurser til å flytte på seg. Så vidt undertegnede bekjent, finnes det ingen dokumentasjon på at dette faktisk skjer i noe særlig omfang. En viktig årsak til at dette er situasjonen, kan være at foreldre i dag ikke sitter med lister hvor de kan sammenligne skoler. Få er interessert i å flytte bare fordi man sitter med en vag følelse av at en skole kanskje er bedre enn en annen.

Imidlertid er det ikke bare foreldre og elever som kan bruke kvalitetsportalen. Også bedrifter vil nok følge portalen med stor interesse. Det er selvsagt langt mer interessant å ta inn lærlinger som har gått på en skole med gode resultater enn lærlinger som kommer fra skoler med store problemer.

Det verste med disse konsekvensene er at alle er selvforsterkende. Elever vil ikke søke skolene som kommer dårlig ut, fordi det svekker deres egne muligheter. Dermed får de skolene som fra før har gode resultater mange søkere, og tar inn dem med best karakterer. Lærerne vil etter alt å dømme følge samme strømmen. Mange lærere vil ønske seg til skolene som ifølge kvalitetsportalen er best - og disse skolene gis på denne måten et konkurransefortrinn også med tanke på rekruttering av pedagogisk personell. Den omvendte tendensen vil oppstå på skolene som scorer dårlig. Kvalitetsutvalget står samlet bak at en slik utvikling ikke er ønskelig, men i utredningen finnes det ikke noen tiltak for å forhindre den.

På toppen av det hele er det vanskelig å se at denne konkurransen vil skje på like vilkår. Elever har forskjellige forutsetninger og behov, med tanke på for eksempel sosio-økonomisk bakgrunn, morsmål og lærevansker av forskjellig art. Standardiserte prøver tar ikke høyde for dette.

Enkelte vil hevde at å ikke offentliggjøre resultatene kun er å legge lokk på problemene, og spørre om «det er greit at elevene går på en dårlig skole bare de ikke vet om det?». Naturligvis er det ikke greit at noen går på en dårlig skole. Selv om den norske skolen er god, kan den alltid forbedres.

Det er helt klart behov for å innhente mer kunnskap om hva som skjer i skolen. Men slik kunnskap kan brukes på mange måter. Den kan brukes til å veilede de som skal ta beslutninger om hva en skole skal gjøre, men den kan også brukes til veilede foreldre og elever ved valg av skole. Undertegnede har i en mindretallsmerknad i Kvalitetsutvalgets innstilling tatt til orde for at resultatene fra kvalitetsvurderingen kun skal brukes til det førstnevnte.

Lederen for Foreldreutvalget for Grunnskolen (FUG), uttaler i VG 12. august at hun «gleder seg til å gå på skole-shopping». Dette burde rydde av veien enhver tvil om at nettopp «skole-shopping» blir en konsekvens av å gi foreldre og elever full innsikt i alle resultater. I stedet for å stimulere foreldre og elever til å engasjere seg for å forbedre sin skole, stimulerer kvalitetsportalen dem til å flytte til en annen og bedre skole. Dette er naturligvis greit nok for de som har slike muligheter, men for at alle elevene i Norge skal ha en skoleplass, må nødvendigvis noen gå på de skolene som kommer dårlig ut.

Det er fullt mulig å gi skolene tilbakemelding om deres egen situasjon, uten å legge til rette for sammenlikning. En ungdomsskole kan for eksempel få beskjed om hvordan elevene har scoret i tester på forskjellige områder - gjerne i forhold til mål skolen har satt seg på forhånd. Meget interessante data kan komme fram ved å fortelle skolene hvordan elevene har utviklet seg i forhold til forrige test, som ble avlagt på barneskolen. Skolene kan enkelt sammenligne med sine egne resultater fra året før. Dette burde være mer enn nok til å gi skoleledere både inspirasjon og informasjon til å sette i verk tiltak for å bedre opplæringen - og til å høste tilbakemeldinger når noe positivt har skjedd. Informasjonen skal selvsagt formidles videre til foreldre og elever ved skolen, og det grunn til å håpe på at dette vil vekke et større engasjement blant disse.

Mange vil si at informasjonen uansett vil lekke ut - at pressen vil finne ut av resultatene og lage sine egne rangeringer. Å skissere dette som et «worst-case-scenario», er langt på vei å anerkjenne at offentlige rangeringer i seg selv er problematisk. Det vil imidlertid være svært tidkrevende for en journalist å ringe alle landets skoler for å innhente data. Noen skoler vil kanskje nekte å oppgi data, og rangeringen vil dermed bli gjennomhullet. Selv om dette er en fare, er det langt fra noe godt argument for å legge til rette for en offentlig finansiert rangeringsordning mellom landets skoler.

Konkurranse kan nok være til brukernes beste på mange områder - som flyruter og dagligvarehandel. Men all den tid konkurranse skaper vinnere, skaper den også tapere. Konkurranse i utdanningen er en konkurranse med framtiden til tusenvis av barn og unge som innsats - og i dette ligger også framtiden til hele vårt samfunn.

Vi har ikke råd til å gamble med framtiden vår. Vi kan ikke nøye oss med å løse problemene i Utdannings-Norge for noen, slik konkurranseskolen vil være bra for de flinke og ressurssterke. Vi trenger løsninger for alle.