Kontantstøtte og kritikk

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Kontantstøtten er verken bra for barna eller foreldrene. Ordningen er dårlig familiepolitikk og bør snarest mulig avvikles.» Dette skriver barneombud Reidar Hjermann og likestillingsombud Kristin Mile i et debattinnlegg her i avisa i går. På et pressemøte utdypet og presiserte barneombudet sin kritikk av kontantstøtteordningen.

Kontantstøttens negative virkninger har særlig gått ut over innvandrerbarn og barn av ressurssvake foreldre. Innvandrerbarna sinkes i opplæringen i norsk språk og den generelle integreringen. For barn i risikofamilier har den vært en katastrofe. Barna blir en inntektskilde dersom de ikke går i barnehage, og de hjelpetrengende fanges ikke opp av hjelpeapparatet fordi de ikke blir sett. Derved bidrar ordningen til å styrke forskjellene i Norge, ikke jevne dem ut.

Vi slutter oss til de to ombudenes kritikk av kontantstøtten og vil sterkt oppfordre til at regjering og departement revurderer ordningen, i det minste slik at de største skadevirkningene blir forhindret. Det krever større barnehagedekning og gratis barnehage til de mest ressurssvake. Men ombudenes kritikk har også et annet aspekt.

Da den først ble framsatt rett før helga, svarte barne- og familieminister Laila Dåvøy med å innkalle ombudene på teppet - fordi de kom med politiske utspill. Hun anklaget dem for å ta del i valgkampen, noe som svekker deres objektivitet som nøytrale organer. I ettertid er denne striden blitt oppklart: Barneombudet er en uavhengig institusjon, og barne- og familie-ministeren har presisert at de har full rett til å uttale seg i politiske saker.

Det skulle da også bare mangle. Om ombudene viser seg å være på linje med det ene eller andre partiet, betyr ikke det annet enn at deres forslag får større gjenomslagskraft - noe som er nødvendig dersom de ikke skal være bare pyntedokker.

Dåvøys første reaksjon har imidlertid også en prinsipiell side: Så lenge Barneombudet er underlagt departementet, ligger det snublende nær for den politiske ledelsen å ville instruere ombudet. For å unngå det bør ombudsordningene løsrives helt fra de politiske myndigheter, som jo ofte er hovedmål for deres kritikk. Da vil det ikke være tvil om deres rett og plikt til å ytre seg.