Konvoibyens far

Navn: Leif Heimstad Alder: 80 i dag Yrke: Bestyrer i Konvoibyen

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det sies at alt er bra som ender bra. Kanskje dagens jubilant, Leif Heimstad, også mener det. Men han vet bedre enn de fleste at angsten og jævelskapen aldri slipper taket, heller ikke i den fredelige Konvoibyen i Risør. For selv 55 år etter at krigen ble vunnet, kan sinnet helt automatisk skifte bølgelengde og sette en tilbake til krigståka over Nord-Atlanteren, flyduren, den hvite, lammende angsten, torpedoene, ubåtene, den skingrende alarmen.

I dag er krigsseiler en hedersbetegnelse. Slik var det ikke den gang det røynet på som hardest: Etter å ha seilt som skytter i handelsflåten i fem år kom Heimstad hjem i 1946. Han veide 46 kilo, var syk, arbeidsløs, uten penger.

- Ingen skyldte oss penger. Ikke var vi militære. Ikke sivile. Vi regnet ikke med noen flaggborg. Om vi bare kunne fått jobb, sa han til Dagblad-journalist og forfatter Per Hansson i boka «Hver tiende mann måtte dø».

Boka er i hovedsak beretningen om Leif Heimstads opplevelser under krigen. Han forteller hvordan de for en stakket stund flyktet fra angsten når de gikk i land. Da kunne de drikke og le, drikke og le, drikke, før det igjen bar ut på et hav hvor døden var usynlig og overalt. Angsten økte, nervene klikket. Rusen ble den eneste terapi. Slik dømte de fleste krigsseilerne seg selv i et trangt og intolerant samfunn, ikke minst da det hele var over.

Selv ble Heimstad reddet, først og fremst av kona Else, som han giftet seg med i 1947, og ungene. Sammen har de stått i spissen for den kjempeinnsatsen det har vært å løfte krigsseilerne ut av den sosiale skjensel og nød mange var i. De startet registrering i 1965. To år seinere hadde de et register på 3500 personer. De trengte penger. En tilstelning i Horten kino med Wenche Foss, Erik Bye, Rolf Søder, Alf Blyverket og Marinemusikken innbrakte null, forteller Else. En skipsreder skrev tilbake: «Vi yter ikke bidrag til den slags formål.» Det brevet har de fortsatt.

Full fart ble det først da Kjell Arnljot Vik tok opp saken i «Åpen Post». Konvoibyen ble en realitet takket være Erik Bye og «Vi går om bord», Per Hansson, Ivar Åserud i VG som tok initiativ til to kunstmapper gitt gratis av våre fremste billedkunstnere og selvfølgelig: Else og Leif.

Nå har de vært bestyrerpar i Konvoibyen i 32 år, 25 av disse uten lønn. I 20 av de 28 leiligheter bor fortsatt krigsseilere. Yngstemann i er 78. I de øvrige bor to enker og sjøfolk som har vært utsatt for ulykker.

Leif har fortjent Kongens fortjenstmedalje i gull som han fikk for tre år siden. Det har også Else, som har stått last og brast og enda mer for den gode sak og Konvoibyen. Når får hun sin medalje?