Korea blir aldri som før

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Da koreanske slektninger fra nord og sør i august fikk møte hverandre for første gang på 50 år, var det mange her i Vesten som sperret opp øynene over de bildene de fikk se. Søsken og barn og foreldre omfavnet hverandre i strigråt, og plutselig gikk det opp for utenforstående hvor dypt og omfattende det menneskelige dramaet stikker i det delte Korea. Ingen trenger ytterligere forklaring på det brennende ønsket i folkedypet om gjenforening. Dette var den mest synlige frukten av president Kim Dae-jungs historiske reise i år fra Seoul til Pyongyang for å møte Kim Jong-Il, det aller første møtet mellom statslederne i Sør- og Nord-Korea.
  • Men Kim Dae-jungs historiske reise og hans «solskinnspolitikk» har naturligvis videre perspektiver. Det delte Korea er den kalde krigens siste skanse. I «gamle dager» sto et absurd enevelde under Kim Il-sung i nord mot en gjeng brutale generaler i sør, der den ene trengte den andre for å legitimere seg. Korea var den kalde krigens ytterste parodi, med delelinja gjennom Panmunjom som scene for absurd politisk teater, like livsfarlig for verden som tragisk for koreanerne. Imens utviklet de to delene seg stikk motsatt, med en kapitalistisk, rik stat i sør og et utarmet ødeland i nord.
  • Med Kim Dae-jung fikk Sør-Korea en president i 1998 med format og politisk vilje til å bryte isen, etter et langt politisk liv fullt av prøvelser hvor han hele tida holdt fast på målet om gjenforening. Den ukjente sønnen til Kim Il-sung i nord viste seg også å være mer omgjengelig enn faren. Gjenforening vil verken gå fort eller uten store vansker. Det er nesten ikke to landsdeler, men to verdener som skal forenes. Nå er imidlertid håpet tent, og derfor har Kim Dae-jung allerede fortjent fredsprisen. Korea blir aldri som før - heldigvis.