Koreografert og karikert

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Tolvskillingsoperaen» Berlinerensemble Den Nationale Scene, Bergen Av Bertolt Brecht og Kurt Weill Regi: Bob Wilson Høyt nivå på Festspillenes teater-gjestespill fra Berlin.

Opera: BERGEN (Dagbladet): Spørsmålet er hva det gjør med verket, 81 år etter at det ble skapt? For dette er en av de få oppsetningene som intervenerer i verkets virkningshistorie. Wilson maler ut scenebildene i slående visuelle tablåer og han stiliserer Brecht/Weills frodige persongalleri, til dels langt over i det karikerte. Ja, hans konsepsjon av verket slår til og med inn i måten musikken spilles på, svært nøkternt i uttrykket og stramt holdt. «Tolvskillingsoperaen» blir ikke helt den samme, etter dette.

Det henger selvfølgelig også sammen med hvem som spiller. Og det er selveste Berlinerensemblet. De var blitt til en gjeng museumsvoktere over en angivelig korrekt Brecht-stil, før oppbruddet i Tyskland på 1990-tallet også slo inn i teatertruppen og brøt opp de stivnede mønstrene. Slik åpnet de for skuespilleri av aktuell tysk standard, som er høy; simpelthen skuespillkunst av en annen verden enn hva vi er vant med fra norske scener. Det åpnet for eksempel også opp for å invitere nettopp Bob Wilson til å ta hånd om «Tolvskillingsoperaen»s 80-års jubileumsforestilling, i utgangspunktet en regissør så fjern fra enhver Brecht-estetikk man kan tenke seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så la det være sagt med en gang, at skuespilleriet er formidabelt. Disse aktørene er i stand til å meisle ut en type, gjerne langt over i det bisarre og ekstreme, der gestikk og mimikk, og også den språklige artikulasjonen drives over i det ekstreme. Men vel å merke uten at det anfekter oppfattbarheten av hva de vil ha sagt. Alene dét er en nytelse i seg selv. Hver for seg er figurene i typegalleriet kostelige.

Spørsmålet er hva som skjer når de skal befolke hele Brechts og Weills teaterverden. Eller kanskje vi snarere skal si Weills? «Tolvskillingsoperaen» residerer nemlig ved siden av noe få andre musikkteaterforestillinger av tilsvarende bonitet: «Aufstieg und Fall det Stadt Mahagonny», «Happy End» og – ikke minst – «Die Sieben Todessünden». De er alle sterkt bundne sjangerstykker, i den forstand at dramaturgien i verkene og nerven i spillet er tett vevd sammen med en dyp forståelse for musikkteater og opera som sjanger.

Spillet på operasjangeren er utslagsgivende allerede i «Tolvskillingsoperaen», langt ut over det faktum at den er kalkert over John Gays «Beggars Opera», som jo ikke minst ble skapt og levde sitt liv som operasatire (nøyaktig 200 år før «Tolvskillingsoperaen» så dagens lys). Den er selveste livsnerven i «Mahagonny», i eventyrlig krysskobling med den samtidige Berliner-Kabaret stil, en krysskobling som er Kurt Weills adelsmerke framfor noen og utslagsgivende, også i «Happy End» og «Die Sieben Todessünden».

Disse verkene hviler på en musikkompetanse, på en fortrolighet med musikkens uttrykksverden som var Bertolt Brecht ytterst fremmed. Så han gjorde som han pleide, tok æren for alt som var skapt innenfor sin egen innflytelsessfære, uaktet hvem som var den virkelige opphavsmann eller dame, og blåstemplet det ’Bertolt Brecht’. Til og med «Die Sieben Todessünden», som Weill skapte egenhendig før Brecht ble gjenforent med Weill i Paris i 1932 ble annektert for ettertiden på denne måten (Weill hadde flyktet fra Nazi-Tyskland i 1931).

I så måte har det alltid vært noe lett komisk å forsøke å gjøre «Tolvskillingsoperaen» til noe slags brechtsk antiborgerlig marxistisk revolusjonsdrama for arbeiderklassen. Verket hviler på en velopplagt nihilisme, og framstår som et vel anrettet nihilistisk bakspark mot rådende orden i Berlin på 1920-tallet. På dette punkt treffer Wilson godt. Han kunne vel ikke endt i det sosialkritiske feilgrepet om han hadde prøvd aldri så mye.

Han drar karakterene og situasjonene etter hårene. Mer bisart enn dette har vel aldri «Tolvskillingsoperaen»s fra før av brokete persongalleri vært servert fra noen scene. Og kloa om det visuelle er intakt, her ser vi en regissør i arbeid som alltid begynner med å male ut tablåer av sine scenebilder, før han går løs på teksten.

Og Wilsons groteske sceneverden er dypt sosialkritisk, om enn på sin helt egne måte. Men på mange måter blir det for mye av den

Det visuelle er det sterkeste i denne forestillingen. Men er dét nok? Bob Wilson er en erfaren operaregissør, og grepet hans, om vi forsøker å redusere det til en formel, er å slå opp en visuell ramme som kan ta pusten fra deg. Innenfor denne stillestående rammen lar så Wilson skje noen få, avgjørende rykk, som slår inn med formidabel styrke.

Problemet med «Tolvskillingsoperaen» er at det rykker hele tida. Jeg tror ganske enkelt at dette er et verk som ikke lar seg nagle fast til det Wilsonske rammeverket. Det skaper en urolig rytme i forestillingen. Slik blir «Tolvskillingsoperaen» liggende og sprelle i Wilsons regigrep. Det er kanskje er tenkt som et fast grep fra en ubarmhjertig samaritaner, men truer med å kvele hva som er av liv i verket.

I «Dr. Faustus» snakker Thomas Mann om musikkens stallvarme. Målt mot dette, er det som om Bob Wilson trekker bunnproppen ut, og drenerer hele verket nettopp for den animalske varmen, for anstrøket av sentimentalitet i verket og for melankolien; det som gjør at vi kan gi oss hen eller rystes, ja til og med plystre noen av de eventyrlig gode låtene på vei ut av teatret.

Vi sporer det i best i musikken. Orkestret gjør en storartet innsats, på Wilsons premisser, om enn særlig de kvinnelige skuespillerne synger pistrete. Henstillingene på operaforelegget treffer godt, det illevarslende i den tilforlatelig enkle «Moritat über Mackie Messer» kommer tydelig gjennom, det briljante i oppvisningsnumrene er, simpelthen, briljant. Men musikken holdes for stramt, den spilles slik at vi ikke får del i sympatien over den skillingsviseaktige «Liebeslied», Polly og Mackies bud på en sang av forelskede, den driver den sensuelle fristelsen ut av tangoen i «Zuhälterballade», og den slipper ikke helt til den operatiske patosen i «Andre Tolvskillingsfinale», som kan få sosial indignasjon til å flamme opp, selv etter «Tolvskillingsoperaen»s kabaretartede framstilling av verdens elendighet.

Det er som om musikerne nekter å gi seg hen. For meg blir dét for lite. Og for Wilsons forestilling er det med på å drive stiliseringen over mot det manierte og karikerte. Slik kommer den gjennom med en kulde som vekker ubehag, ikke som en forstillingen som overbyr verdens kulde i Brechts forstand, men som en som dyrker fram sin helt egen. Bob Wilsons kulde, på bekostning av varmen i verket.

Alt dette blir mer enn tydelig helt mot slutten, når Angela Winkler, som gestalter Sjørøver-Jenny på en måte som kan få tankene til å vandre til legendariske Lotte Lenya, synger sin bittersøte «Salomonsong». Da veller sorgen fram over verdens elendighet, til like med medfølelsen med dem som forblir i mørket.

Den skulle jeg gjerne ha kunnet føle mer av.