Korrupsjonslandet Norge

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Eivind Reiten ble til slutt felt av en gammel korrupsjonssak som Hydro arvet fra Saga Petroleum. Hardkjøret mot Reiten vitner om manglende innsikt i Norges egen betydelige korrupsjonstradisjon, og det er verdt å gi et innblikk i denne for å sette saken i sitt helhetlige perspektiv.

I et fritt og sivilisert land trenger man ikke å kjøpe seg tillatelse fra myndigheter for å få lov til å bedrive frivillig, fredelig handel. Slik er det ikke i barbariske land, og jo mer despotiske regimene er, jo større utpressinger og overgrep tillater myndighetene seg for å tillate fredelige mennesker å handle med hverandre.

Dette er noe alle vestlige land har vært klar over og inntil nylig var det stor forståelse for dette også i Norge. For få år siden var bestikkelser og korrupsjon i tvilsomme bananrepublikker en utgift som helt legitimt kunne trekkes av på skatten. Det ble bokført som en helt nødvendig kostnad ved å drive forretningsvirksomhet i et uland.

Norge var selv et slikt uland for bare 40 år siden.

Da kom de internasjonale oljeselskapene hit til landet og her ble de møtt med krav om at halvparten av utbygging skulle utføres av norske kontraktører. I Norge er dette en del av vår stolte oljehistorie og noe som blir trukket frem som god næringspolitikk. Få er klar over at utenlandske oljeselskaper bokførte disse utgiftene til norske kontraktører på korrupsjonskontoen sin for å få skattefradrag, nøyaktig samme konto som de bruker til å bestikke tvilsomme myndigheter i Nigeria, Libya, Iran, Venezuela og andre bananrepublikker.

Her i Norge har vi en tradisjon for å ha meget snevre definisjoner av korrupsjon som gjør at landet vårt er så godt som korrupsjonsfritt. Å betale penger til en statsansatt for å skaffe en tillatelse til å drive handel regnes som korrupsjon, men dersom kravet fremsettes av et folkeflertall regnes det som demokrati. Å betale penger til en velger for å få han til å stemme på sitt parti regnes som korrupsjon, men å love å betale ut nøyaktig de samme pengene fra statskassa etter valget til bestemte pressgrupper kalles demokrati.

Åpenbart er det problematisk for mange å utvide definisjonen av korrupsjon til å også inkludere organisert utpressing i statlig regi fordi dette da ville medført at Norge ville blitt definert som et gjennomkorrupt land. En slik konklusjon er vanskelig å svelge, men det bør kanskje være en tankevekker for de som roper på blod i Libya-saken.