Korsettet er kastet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I kriminalromanen «The Hollow Man» fra 1935 beskriver forfatteren John Dickson Carr hvordan to mord blir begått nesten samtidig en sein vinterkveld i London: Først blir professor Charles Grimauds drept med revolver i sitt avlåste studerkammer av en mystisk, maskert skikkelse. Ingen har sett morderen komme ut døra. Og i snøen utenfor fins ingen spor.

BARE NOEN MINUTTER seinere blir en mann skutt i ei blindgate med den samme revolveren som drepte professor Grimaud. Det er vitner til hendelsen, men ingen av dem har sett noen avfyre våpenet. Folk tror derfor at en usynlig morder er på ferde, derav tittelen – «Den hule mannen». Men etter 200 sider kan Dr. Gideon Fell, en munter, øldrikkende amatørdetektiv, og hans venn, inspektør Hadley fra Scotland Yard rekonstruere det tilsynelatende umulige hendelsesforløpet. Mordgåten blir løst. Mysteriet får sin forklaring gjennom skarpsindige resonnementer og logiske slutninger.

I 1928, sju år før utgivelsen av «The Hollow Man», hadde den britiske teologen og krimforfatteren Ronald Knox formulert ti bud for den klassiske detektivfortellingen: Viktigst var at forbryteren måtte nevnes tidlig i beretningen, at alt overnaturlig skulle utelukkes. Detektiven kunne heller ikke bli «hjulpet av noen tilfeldighet» og «et uforklarlig innfall av intuisjon som viser seg å stemme» var heller ikke tillatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEDLEMMENE AV den britiske Detection Club som ble stiftet samme år, måtte sverge på at deres detektiver «sant og redelig» skulle «etterforske de forbrytelser de ble presentert for» uten å ty til «guddommelige åpenbaringer, kvinnelig intuisjon, hokuspokus, taskenspilleri, tilfeldigheter eller høyere makters inngripen.»

Tatt i betraktning at John Dickson Carr overholdt de ti bud og dessuten ofte kretset om «det lukkede roms mysterium», vil kjennere av kriminallitteraturens historie være enige om at «The Hollow Man» virkelig representerer den klassiske detektivfortellingen fra sjangerens storhetstid i mellomkrigsårene.

DE FLESTE KRIMFORFATTERE har i dag viklet seg ut av denne tvangstrøya. Moderne krim er en miks av ulike sjangrer. Men det er lett å gå seg vill. Det viste «korsettdebatten» i Dagbladet høsten 1996. Forfatteren Morten Harry Olsen hevdet i en kronikk at «Kriminalromanen er lagt i korsett!» Han stilte det grunnleggende retoriske spørsmål: Hva er en kriminalroman? Og svarte selv: «I mine øyne er det ingenting annet enn en roman om en forbrytelse.» Og tilføyde: «En enkel, men likevel svimlende utfordrende definisjon, som innbefatter alt tenkelig og utenkelig av menneskelig valør.»

Morten Harry Olsens antagonist ble Anne Holt, som syntes korsettet var forførende. Hun hevdet at krimsjangeren er en bundet sjanger, det er rett og slett riktig at den ligger i korsett, riktignok et elegant korsett som det ikke er alle forunt å kunne bære.

Mens Morten Harry Olsen begrenset seg til definisjonen «historien om en forbrytelse», ville Anne Holt ha følgende tilføyelse: «… og om den (forsøksvise) oppklaringen av den.» I denne oppklaringsprosessen, hevdet hun, «ligger reglene; for hva som skal sies, om hvilke ledetråder som skal legges ut, hvilke blindveier som er akseptable og hvilke ståsteder fortelleren har lov til å ta. Bare slik blir kriminalromanen unik i det litterære landskap», skrev Anne Holt.

HUN VAR PÅ SPORET av den klassiske kriminalgåtens opprinnelse: I «The Murders in the Rue Morgue» fra 1841 av Edgar Allan Poe, også kalt verdens første detektivfortelling, viser filosofen C. Auguste Dupin sin briljante evne til å trekke logiske slutninger ved å oppklare det bisarre dobbeltmordet på Madame L’Espanaye og hennes datter i Paris.

Ifølge litteraturprofessor Hans H. Skei har Poe med flere elementer som ble faste trekk i detektivromanen:

1. Den ikke-skyldige som alle mistanker og indisier peker mot.

2. Den tilsynelatende perfekte forbrytelse.

3. Den eksentriske detektiven med et det store intellektet.

Denne tradisjonen videreføres av Conan Doyle (1859-1930) med Sherlock Holmes i hovedrollen og av Agatha Christie (1890-1976) med Hercule Poirot og Miss Marple. I mellomkrigsåras USA skapte Dashiell Hammett og Raymond Chandler den hardkokte kriminalromanen. Åstedet var nå storbyens bakgater, fjernt fra Agatha Christies landlige, britiske bibliotek. Georges Simenon brakte kriminalromanen et langt steg videre i 1950-årene med de mesterlige Maigret-romanene der skildringen av den stedlige atmosfære og det enkelte menneskes egenart var viktig. Samtidig kunne Simenon i sine psykologiske romaner, som «Toget fra Venezia» og «Snøen var skitten», belyse forbrytelsens problem med elementer fra kriminallitteraturen.

I SKANDINAVIA på 1970-tallet ble kriminalromanen stuerein blant de politisk radikale med Maj Sjöwall og Per Wahlöös ti bøker om politietterforskeren Martin Beck, bøker som alle bærer undertittelen «Roman om en forbrytelse».

Krimeksperten Nils Nordberg har påpekt at den nye bølgen av norsk kriminallitteratur kom da vi ble en oljenasjon: Vi gikk fra et overveiende bondesamfunn til et moderne, urbant samfunn, med stor velstandsøkning, høy mobilitet, organisert kriminalitet og et stort narkotikaproblem. En annen ekspert, Howard Haycraft, hevder i «Murder for Pleasure. The Life and Times of the Detective Story» at fenomenet kriminallitteratur er et produkt av det vestlige demokratiet som forutsetter at samfunnet bygger på en grunnleggende verdi om likhet og rettferdighet. Derfor er oppklaringen av forbrytelsen så viktig. Ingen overordnet autoritet skal dømme; leseren må bli overbevist om at rettferdigheten skal skje fyllest.

EN STUDIE av kriminallitteraturens sjangrer og litterære utvikling klarlegger samtidig sosiale og økonomiske endringer i samfunnet. Den homofile Hanne Wilhelmsen i Anne Holts romaner hadde vært utenkelig som helteskikkelse i det bigotte Norge på 1950-tallet, for ikke å snakke om en skikkelse som Lisbeth Salander. Og krimforfatteren Jon Michelet må selvsagt vurderes på bakgrunn av pionerene Sjöwall & Wahlöö og hele den radikale politiske utviklingen i Norge på 1970-tallet.

I DAG ER KRIM en samlebetegnelse på underholdningslitteratur som rommer et mangfold av sjangrer: detektivfortelling, kriminalroman, spionfortelling, den eventyrlige fortellingen, thrilleren, politiromanen og grøsseren. Et blikk på denne påskens portefølje viser at tendensen blant verdens krimforfattere er bruk av stadig flere skjønnlitterære virkemidler; således får både psykologien og sosiologien større plass i det kriminelle plottet.

DA JEG INTERVJUET svenske Johan Theorin, som av både Dagbladet og Aftenposten er utnevnt til årets beste kriminalforfatter med «Nattefokk», sa han eksplisitt om debutromanen «Skumringstimen» at den ikke var en tradisjonell kriminalroman med mordgåte etter klassisk mønster, men både «spökhistoria och deckare». Slik definerte Theorin sitt kriminalistiske fundament:_|Det viktigste for meg er traumet som skapes av et dødsfall. Jeg misliker blod og vold. Jeg forsøker å vektlegge stemninger og mane fram det uhyggelige som kan ligge skjult i det hverdagslige.

Kort sagt: Plagene med spiler og snøringer er over. Korsettet er en kuriositet.