Korsfarerdiplomatiet

Yassir Arafat heiet på George W. Bush under det amerikanske presidentvalget, men i stedet for republikansk realpolitikk våknet Arafat opp til en korsfarer med stetsonhatt i Det hvite hus.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG FIKK Yassir Arafat et dødskyss av George W. Bush. USAs president gikk ut med støtte til Israels statsminister Ariel Sharons militære aksjoner og isolering av den palestinske lederen. Samtidig fortsatte dødsdansen: nytt terroranslag mot israelere, likvidering av en palestiner etterfulgt av nye hevnaksjoner. Konflikten handler stadig mer om stabiliteten i en strategisk region, ikke bare om vold og motvold mellom israelere og palestinere.

FNs generalsekretær, EUs ledere og Jan Petersen har alle pekt mot USA; bare verdens gjenværende supermakt har styrke til å lede Midtøsten ut av krisa. Men i øyeblikket ser USA ut til å abdisere som mekler og i stedet legge konfliktens løsning i Sharons hender. USA reduserer sitt engasjement til kamp mot midtøstenkonfliktens symptom, nemlig terroren.

ISRAEL ER KANSKJE det nærmeste USA kommer en ny delstat. Landet mottar flere milliarder av dollar i overføringer og militærhjelp fra den amerikanske stat. Ifølge OECDs statistikk er det ikke noe land i verden som mottar mer bistand per innbygger enn Israel. Uten USA stopper Israel. Men uten oljen stopper også USA og verdensøkonomien, og oljen, den ligger under arabisk, ikke israelsk sand.

Fra president Eisenhower til Bush senior var republikanerne i sterkere grad enn demokratene kjent for å balansere amerikansk politikk i Midtøsten ut fra egne interesser. For arabiske ledere betydde det at Israel fikk amerikansk støtte som nær alliert, men bare så lenge Israels handlinger ikke skadet USAs interesser. Derfor tvang president Eisenhower Ben-Gurion og oberst Sharons tropper ut av Sinai etter Suez-krigen i 1956, og derfor presset pappa Bush Israel til det første møtet mellom israelske og palestinske forhandlere i Madrid i 1991. Oljemannen George Bush ville ha en fredskonferanse etter Golfkrigen. Bedre enn noen kjente han USAs avhengighet av Midtøstens olje.

DA EN NY BUSH inntok Det hvite hus, var signalene forsiktige, men kjente. Amerikanske interesser skulle igjen settes først. Israelske og palestinske ledere fikk beskjed om at det var slutt på å fly ned dørene til Det ovale kontor. Saudi-Arabia og den gamle Bush-alliansen i Golfen fikk fornyet oppmerksomhet, Sharon ble holdt på en armlengdes avstand og Arafat oversett. Men så kom 11. september 2001 og angrepet mot World Trade Center på Manhattan. Brått ble gammel republikansk interessepolitikk i Midtøsten underordnet Amerikas moralske krig mot terroren.

USA er det eneste landet i verden som er fundert på en idé, sier Henry Kissinger. Du er ikke amerikaner fordi du har amerikansk blod i årene, men fordi du får ta del i den amerikanske drømmen, er på lag med friheten og med i det godes kamp mot det onde. USA er som skapt for å føre korstog, og nå leder Bush et korstog mot ondskap og terror med utspring i Midtøsten. I korstoget er det ikke rom for nyanser, du er ridder eller bin Laden. Bush har slått Sharon til ridder, og i helga ga han Sharon rett i å stemple Arafat som en bin Laden.

YASSIR ARAFAT er ingen engel uten blod på hendene, men å gjøre Arafat til bin Laden er i beste fall å overse rota til hatet mellom israelere og palestinere: kamp om land og israelsk okkupasjon. I verste fall er det å gjenreise bin Ladens fane i Midtøsten: å gjøre konflikten til en kamp mellom sivilisasjoner, muslimer mot USA og Vesten.

Bin Ladens terror har ikke utgangspunkt i kamp mot undertrykkelse, okkupasjon eller fattigdom. Den er en form for destillert fanatisme som det er vanskelig å forklare. Palestinske selvmordsbombere kan ikke forsvares, men de gir den totale krig mot israelsk okkupasjon som begrunnelse.

DEN LILLE inngjerdede Gazastripen har en av verdens høyeste fødselsrater. En gjennomsnittlig Gaza-kvinne får mer enn sju barn. Med eller uten Yassir Arafat som palestinsk leder vil et raskt voksende antall Gaza-barn fødes til liv som burhøns og potensielle terrorister. Korsfarere mot terror bør spørre seg selv om det gode kan seire over det onde uten at også Gaza-boerne får sin frihet. Med Ariel Sharon som USAs sjefkorsfarer vil det spørsmålet etter all sannsynlighet ikke bli stilt.