Kort hukommelse

Historie er systematisk samlet erfaring om fortida. Men kan vi lære noe av historien? Og vil det økonomiske livs aktører lære noe av den?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Denne uka fikk vi resultatet av den andre offentlige granskingen av bankkrisen på 1980-tallet, under ledelse av professor Eivind Smith. Tidligere har en rekke økonomiske historikere analysert den. Og i vår er det kommet to bøker om de to storbankene som gikk over ende, av Einar Lie om DnB, og av Sverre Knudsen, Even Lange og Helge W. Nordvik om Kreditkassen. De er høyst lesverdige for både lærd og leg. Her felles ubønnhørlige dommer over enkeltaktører, ja i Lies bok er der knapt helter, bare små og større fiaskoer. Den er som en kriminalroman.

  • Men vil dette vell av innsikt om hva som gikk galt og hvorfor være noen garanti for at det ikke skjer igjen? Det er ingen grunn til å være optimistisk på framtidas vegne. Men de som om 10, 20 eller 50 år styrer våre banker, kan i alle fall ikke påberope seg faglig villfarelse hvis de igjen trår galt og oppfører seg dumt. Så sant de har leseferdigheter, bør de kunne stille politiske og bankfaglige diagnoser som sikrer adekvat medisin når viruset slår til.
  • Når jeg likevel tviler på at innsikten i seg selv er noen vaksine mot feilvurderinger og feildisposisjoner i framtida, henger det sammen med en annen historisk sannhet: man lærer intet av fortidas miserer i det økonomiske liv. Intet er så kort som den økonomiske hukommelse, hevder den amerikanske økonomen John Kenneth Galbraith. Dessuten er det noe med den eufori penger skaper når det er mye av dem som gjør at rasjonalitet og kunnskapsbasert handling skyves til side for grådighet og sjanseseilas.
  • Nå skal det innrømmes at historikerne heller ikke gjør det lett for håndverkere og politikere å trekke ut grunnleggende lærdom av deres forskning. For det er få vitenskaper som produserer så mange alternative tolkninger og forståelser av fakta. Historiefaget kan ikke gi den endelige og objektive sannhet, og alle historieprofessorer lærer opp sine egne revisjonister. Det er som Voltaire sa: «Historien ligger i evig disputt med de døde.»
  • Men tross dette: Historisk innsikt må kunne gi en forståelse av kreftene bak generelle politiske prosesser og de faglige grep faresignaler i økonomien må møtes med. Derfor er historieforståelse i det minste en vaksine mot politisk og faglig dumhet, selv om den aldri kan gi hundre prosent immunitet.
  • Samtidig er det nyttig å minne om at det også er farlig å knytte egne handlinger for sterkt til historiske analogier. Keynes sa at alle politikere er fanget av en gammel økonomisk teori. Det finnes mange eksempler på at politikere er blitt fanget av etablerte forestillinger om fortida. Tyskland fryktet alltid tofrontskrigen, men gir det adekvat forståelse av landets situasjon i dag? Og vårt eget «Aldri mer 9. april» kan forlede oss i våre sikkerhetspolitiske resonnementer.
  • Men når alle studier peker entydig på årsakene til bankkrisen, er det vanskelig å se at vi står overfor mytedannelse eller feiltolkninger av fakta. «Vår» bankkrise var som den i 1920-åra og den i 1899 et resultat av dårlig bankhåndverk og mangel på politisk besluttsomhet. Den ble drevet fram av nyvakte siviløkonomer og andre ledere med hang til vekst, og fylt av forakt for tradisjonelle bankfaglige sikkerhetsvurderinger, samtidig som det ble ført en inkonsekvent økonomisk politikk. Oppgangstider, jobbetid, aksjekurser som går rett til værs, kjøpt med lånte penger, eiendomspriser som løper løpsk, ubendig tro på at paradiset er nær, sigarer, russisk kaviar og finansfolk som tilbringer lange kvelder på Theatercaféen, kort sagt Bør Børson - er sikre tegn på at det er tid for bremser hos enhver bankmann og politiker.
  • Det ligger dessverre i sakens natur at vi ikke kan spå om framtida. Men det vil nok komme nye kriser i bank og finans. Og den neste krise vil ha samme resultat som alle andre kriser: De dumme taper sine penger fordi de mister all fornuft ved synet av de voksende pengebingene. Men også mange av dem som viser forsiktighet og satser på bank, vil se sine sparepenger nullet. For historikernes bøker blir altfor fort historie i finansøkonomiens verden.