Kortene på bordet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Hvordan kunne det skje i oljerike Norge at storbankene i realiteten gikk konkurs og måtte reddes av staten i 1991? Spørsmålet er forsøkt besvart flere ganger, først og fremst av politikere som har fraskrevet seg ansvar og lagt skylden på andre. Et granskingsutvalg under ledelse av professor Preben Munthe ble nedsatt av regjeringen for å finne ut av gåten. Men utvalgets konklusjoner var vage, og det har etterpå blitt kjent at Munthe ikke fikk tilgang til de dokumentene han ønsket. Dessuten var de sentrale embetsmennene pålagt taushetsplikt.
  • Både i det politiske miljøet og i andre kretser - ikke minst blant aksjonærer som hadde tapt sine sparepenger - var det mange som ikke slo seg til ro med denne utredningen. Derfor har Stortinget oppnevnt sitt eget utvalg under ledelse av professor Eivind Smith for å granske bankskandalen på nytt. Nå viser det seg at også Smith har møtt lukkede arkiver og tause embetsmenn. Derfor må Stortinget vedta en lov som opphever taushetsplikten. Dermed er et viktig skritt tatt for å komme til bunns i hva som skjedde.
  • Men fortsatt gjenstår adgangen til de interne arbeidsdokumentene i Finansdepartementet og korrespondansen med Norges Bank, regjeringsadvokaten og andre. Både Jens Stoltenberg og Gudmund Restad har avvist Smith-kommisjonens henvendelser om dette. Det er kanskje ikke så overraskende at Stoltenberg gjorde det, men vi hadde ventet noe annet av Restad, som sitter i en regjering med åpenhet som ett av sine varemerker. Vi går ut fra at han revurderer sitt syn etter at søkelyset nå er rettet mot saken. Smith må få frie hender.
  • Det er mye prestisje knyttet til denne granskingen. Hittil har Arbeiderpartiets versjon om å legge all skyld for bankkrisen på frisleppet under Willoch og udugelighet i bankene selv, hatt mest gjennomslag. Men dette kan umulig være hele forklaringen. Det er nok å minne om at krisen skjedde etter fem års Arbeiderparti-styre.