Kortsynt eierskapspolitikk

Som en slags paradoksal forberedelse til hundreårsjubileet for unionsoppløsningen i 1905 holder Norge på med utsalg av norske bedrifter, som betyr overføring til utlandet av myndighet over tallrike arbeidsplasser.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Staten går foran, som døvstum hovedaksjonær i det konsernet som har solgt flest arbeidsplasser, nemlig Norsk Hydro, og som bankeier på jakt efter salgsgevinst. Men listen over allerede gjennomførte private salg er også meget lang. Ser man vårt samfunn som en helhet, ser man at det avstår fra noe som det ønsker, nemlig eierskapet, for å få noe som det ikke trenger, nemlig kapital.

Aksept

Den forbløffende tause aksept av denne drastiske reduksjon av det nasjonale eierskap kan ha sammenheng med en urealistisk tillit til at den er samfunnsøkonomisk lønnsom, i en tid som har overdreven tro på bruttonasjonalproduktets betydning for menneskenes trivsel. Bedriftsøkonomisk er lønnsomheten ved salgene kanskje ikke så dårlig, men nasjonaløkonomisk virker den tvilsom, når salgsbølgen er blitt så kraftig. Det som man gir avkall på ved slike salg, er jo ikke bare eiendomsrett, men også miljø og kompetanse, som kan bli sårt savnet senere. Det ligger en ekstremistisk oppfatning av markedsøkonomien bak troen på at det er samsvar mellom bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske kalkyler i slike saker. Dessuten burde politikere med historisk og kulturell ballast erkjenne at det nasjonale eierskap kan bidra til andre verdier enn de økonomiske, som for eksempel en sterkere opplevelse av å tilhøre en nasjon med økonomisk selvstendighet og mangesidig kompetanse, enn man får i et slikt filialland som Norge kan bli.

Medier

Når det gjelder eiendomsretten til medier, kommer en rekke spesielle momenter i tillegg, særlig i små land. Der kan en viss eiendomsbasert nasjonal kontroll med massemedier være en forutsetning for å bevare den nasjonale kulturen. Man kan endog frykte at konsentrert utenlandsk eiendomsrett til nasjonale medier kan innebære en begrensning i nasjoners reelle politiske selvbestemmelsesrett. Eierskap gir jo rett til å sette inn redaktører. Det ville være naivt å tro at utenlandske eiere av norske massemedier ikke kan finne frem til svake redaktører, som åpner for redaksjonell innflytelse fra utlandet. Salg av viktige massemedier til utlendinger innebærer derfor en fare for at de samme utlendinger kan få betydelig innflytelse over samfunnsspørsmål i vårt land, stikk i strid med våre nasjonale bestrebelser gjennom 200 år. Dette kunne man kanskje vurdere mer realistisk hvis man fikk en analyse av hvilken politisk innflytelse australieren Rupert Murdoch har hatt i Storbritannia, før man inviterer ham eller likesinnede medieeiere hit.

Vanskeligere

Man kan heller ikke se bort fra at utenlandsk eierskap til norsk tv vil gjøre det enda litt vanskeligere enn det allerede er å bremse den nedbrytende del av konkurransen i eteren. Man ser at kommersielle medier finner det forretningsmessig hensiktsmessig stadig å gå litt lenger enn konkurrentene i retning av en glorifisering av kynisme og kriminalitet som ikke har noe med ytringsfrihet å gjøre. Det finnes meget materiale som bekrefter skadevirkningene av slikt.

Mot denne bakgrunn er det påfallende at den sittende regjering er kommet til at det er likegyldig om det i fremtiden blir norske eller utenlandske eiere av TV2. Man kan diskutere om den teknologiske utvikling vil føre til at en konsesjon til tv-drift blir irrelevant, fordi slik virksomhet også kan drives uten konsesjon. Men staten mener jo at konsesjonen er kulturpolitisk viktig, og vil likevel selge den til høystbydende.

Debatt

I forhold til de kulturelle og politiske problemstillinger virker spørsmålet om den norske stat kan få noen millioner mer ved å akseptere utenlandske eiere av vår nest største tv-kanal, betydningsløst. Derfor burde man få en inngående debatt om disse spørsmål, ikke bare tankeløst godta den enkle, superliberalistiske idé å la noen millioner avgjøre hele saken. Det er ikke enkelt å sikre norsk eierskap i slike saker, men det ser ut som man ikke engang har funnet problemet interessant. Det lover ikke godt.