Kosedyr- himmel

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Noe forsinket, en siste hilsen. Timotei (3) har forlatt oss. Den vesle blekrosa tøygrisen ble stedt til hvile sammen med sin beste lekekamerat, Arne Næss. Jeg kjente ikke Timotei eller filosofen, men vemodet kom ranglende en trikkemorgen på vei til jobben. Verden så på klokka og ventet i forbannet spenning på at Georg W. Bush skulle komme seg vekk fra det ovale offentlige rom og at Harry Potter, nei unnskyld, Barack Obama, skulle skride inn i historiebøkene for alvor.

En mann gikk på ski ved Tullinløkka i Oslo, rein showoff selvsagt. Fortauene var fine for klassisk skisport. Snøen som faller i år skal ikke måkes før DnB NOR legges i rør. Ei ung jente forsøkte å komme seg fram i det vinterlige kaoset med ei barnevogn.

Hun dyttet, sleit, stoppet, ristet på hodet og ja, dette var ekstremsport. I vogna, en liten pjokk med runde kinn som tviholdt på kosedyret som jeg ikke er sikker på om var: a) var en pjusket kanin b) en rar hare c) en hybrid.

Uansett, et godt øyeblikksbilde. Ikke det at moren ikke fikk dyttehjelp, men vottehånda rundt kosedyret denne snøkledde dagen da filosofen Næss ble gravlagt sammen med Timotei.

Kosedyret er forresten ført inn i bokpermer av blant annet Petter Mejlænder under tittelen «Timotei den lille filosofen».

Men, i en sådan rar stund kan vi opplyse at Timotei i tretten år bodde hos familien Næss, men ifølge ham selv insisterte han på at han var tre år, og ikke vil bli eldre.

Ettersom dagene er svorske og nettene fortsatt er like lange for musemor, er mitt ærend enkelt: alle kommer til himmelen der gamle Gudrun og St. Pettersen virkelig trenger nye filosofisk næring. Det får de av nestor Næss, mens Timotei ordner at min gamle, gule bamse får eget rom i kosedyrsalongen. Helst med egen dør inn til honningbaren der Bamse og Timotei snakker ut om Karl (Raimund) Popper.