Kosmos kosmos

Jørgen Kosmo har sluppet løs byråkratiets kreative krefter. Resultatet er «Prosjekt Norge 2030»: Fem fargesterke scenarier om offentlig sektors framtid som ble presentert på storskjerm for den byråkratiske elite i Folkets Hus i går. Det er ikke lenger nok med Finansdepartementets trauste langtidsprogrammer og framskrivninger.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Skal folket - og ikke minst de offentlig ansatte - bli med på Kosmos reise mot 2030, må de kunne forestille seg hvor reisen går. Og hvor den helst ikke bør gå. De kan selv være med å sette kursen for romskipet i Kosmos' kosmos. Men da må de jaggu være omstillingsvillige, enten vi styrer mot det heilnorske Norvegia-samfunnet eller mot regionenes Europa.

  • I Norvegia-samfunnet råder tradisjonell nasjonalisme. Her har motkreftene mot globalisering fått gjennomslag. Staten er sterk og ideologibyggende. Lærerne tjener mest av alle og Norge er en sosialdemokatisk eksportør av fredsløsninger. I Regio-samfunnet bor de aller fleste i byer under EUs hatt. Det er bystatenes gjenkomst. Nasjonalstatene er svake. Regionene går over landegrensene. Vi har «fått igjen» Jämtland og Herjedalen og Bohuslän. I Carl I. Hagens rendyrkede «Bonsai»-samfunn er den offentlige sektor minimal. Konkurranseutsettingen og dereguleringen er ekstrem. Det samme er tilfelle i «Antagonia»-samfunnet og «Innova». I Antagonia flyter arbeidskraften fritt over landegrensene. I Innova er næringsutvikling og innovasjon vår nye, sterkt subsidierte og økonomisk støttede gudetro.
  • I tillegg til de fem scenariene, presenteres også et katastrofealternativ. «Biohazard» er tenkernes «ville kort». I dette samfunnet ender utviklingen med krise. Ikke på grunn av teknologi som løper løpsk, men på grunn av den politiske håndteringen av utviklingen. Her spås en verdenskrise i 2010-2022 som følge av at gen- og bioteknologien løper løpsk. Som en tenkt historiker skriver i 2029: «Krisen oppsto, ikke på grunn av at menneskene hadde startet med bioteknologi og genetic engineering i stor skala, nei krisen oppsto fordi det ble et for stort sprik mellom de politiske myndigheter i de fleste land og den faktiske utvikling som foregikk.»
  • Scenarier er underholdende og tankevekkende. Men de tar gjerne feil på grunnleggende områder. Det vi tror skal skje, skjer ikke, og motsatt. Dessuten er ikke tretti år spesielt langt fram i tid, ikke stort lenger fram enn 1970 ligger bak oss. Vi som så Stanley Kubrics «2001 - en romodysse» i 1969 passerte det siste årtusenskiftet i gammeldags finstas, ikke i sølvfargede romdrakter. Vi skal heller ikke de neste 30 år begi oss ut på noen reise i rommet. Men vi må være forberedt på at mye skal forandres. Derfor kan vi ikke nøye oss med «skritt for skritt»-tempoet til Stoltenberg. Vi må lese siste kapittel først, for å venne oss til tanken.
  • Scenarier er konkrete, bevisste overdrivelser. Vi kan glede oss over dem, eller la oss forskrekke, men behøver ikke ta dem helt på alvor, hvis vi ikke vil. Egentlig er vi jo lettet over at George Orwell ikke fikk rett med sin «1984» og at Huxley ikke fikk helt rett med sin «Vidunderlige nye verden».
  • Hva har alt dette med Kosmo å gjøre? Hvorfor sponser han en kostbar tankegymnastikk som han selv distanserer seg fra? Han som vil bevare velferdssamfunnet og rulle joviale rullingser med alle offentlig ansatte både i 2000 og i 2030, da som 83-åring. Sannsynligvis fordi den økonomiske og teknologiske utvikling går så fort at vi må løfte blikket. Den klassiske sosialdemokratiske modernisering er som et damplokomotiv i en verden av supersoniske fly. Prognosemakerne i Finansdepartementet og Statistisk Sentralbyrå skremmer oss ikke nok. Langtidsprogrammet for neste stortingsperiode overbeviser oss ikke sterkt nok. Vi må få kosttilskudd fra dristige spåmenn, som kan skremme oss litt, slik at vi slutter med å være så bundet til bygda, til jorda, til buskapen, til kjerringa og flytter litt på oss i steden.