Kosovos tårer

Det er til å grine av. I Kosovos hovedstad Pristina samles hver dag 10 000 demonstranter. De er blitt modigere nå, og roper slagord for NATO og geriljabevegelsen KLA. Deres rop til Vesten høres nok. Men lite vil bli gjort til tross for at internasjonal presse bringer ropene videre. Demonstrantene i Pristina lever i den villfarelse at vi er beredt til å hjelpe dem. Men akkurat som i Bosnia gjøres det for lite for seint. Stakkars menneskene i Kosovo.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mer enn 20 000 flyktninger har denne uka kommet til nabolandene Albania og Makedonia. Mange flere har forlatt sine landsbyer og må greie seg som best de kan i Kosovos tette skoger og bratte fjell. Serbias sterke mann, Slobodan Milosevic, føler igjen behov for å mobilisere den sterkt krigsskadde og forkvaklete serbiske nasjonalfølelsen og gjøre fruktbar mark til slagmark.

  • Så utrolig det enn kan høres, handler det også i Kosovo om serbisk etnisk rensing. Der serberne farer fram, jevnes landsbyer med jorda og folk tvinges til å flykte. Men den store forskjellen fra Bosnia er at i Kosovo bor det 90 prosent albanere, mot bare ti prosent serbere. I de områdene i Bosnia der serberne startet etnisk rensing, var de ofte i flertall, eller like mange som bosnierne og kroatene, bare unntaksvis var serberne i mindretall.
  • På sikt er den serbiske krigspolitikken dømt til å tape. Til Aftenposten sier politikeren Adem Demachi, som trolig står geriljaen nær, at KLA kontrollerer 250 landsbyer, og et område der 700 000- 800 000 av landets 2,2 millioner innbyggere bor. Serberne har bare kontroll i de store byene og i de områdene de til enhver tid setter inn sin velsmurte krigsmaskin. Ellers er landet befolket av etniske albanere, som vet veldig godt på hvilken side i krigen de hører hjemme. Spørsmålet er hvor mange liv som må gå tapt før saften og potensen går ut av den serbiske nasjonalismen, og kanonmunningene igjen senkes i hvilestilling.
  • Det internasjonale samfunn kan i stor grad påvirke kraften i den serbiske nasjonalismen. Det ble bevist i Bosnia. Full økonomisk boikott kombinert med NATO-ledete bombeangrep mot serbiske våpenlagre og forsyningslinjer forvandlet på kort tid en fryktinngytende macho-nasjonalistisk potens til en slapp hale mellom beina. All erfaring tyder på at makt er det eneste språket Slobodan Milosevic forstår.
  • Så hvorfor er det store sjanser for at den ikke blir brukt? Fra enkelte regjeringskontorer i europeiske hovedsteder snakkes det nå om maktbruk, samtidig som politikerne lyser av dårlig samvittighet over tingenes tilstand. For Kosovo er en del av Jugoslavia, og sånn sett er massakrene til en viss grad et internt politisk problem, som hever terskelen for å gripe inn, selv om det som skjer selvsagt er svært trist. Dessuten, Russland nekter å være med på tøffere sanksjoner mot Jugoslavia, og uten et samlet Sikkerhetsråd er det verken mandat for økte sanksjoner eller militær inngripen, sies det.
  • Nå vil noe bli gjort denne uka. Det er ventet en tilstramming av de økonomiske sanksjonene mot Serbia. NATO skal også diskutere hva de kan bidra med. For EU og USA kan ikke enda en gang være vitne til at noe i nærheten av det som skjedde i Bosnia, skal gjenta seg i Europa. Men terskelen for å gripe militært inn i en krig mot Serbia er svært høy. Nasjonalstatens ukrenkelighet er altså relativ, den må og skal måles på sine gjerninger. Spørsmålet er hvor mange tusen drepte som er Vestens moralske tålegrense.
  • Når vestlige regjeringer skyver Russland foran seg, og unnskylder sin maktesløshet, er også det et litt slapt argument. Russland søker riktignok tilbake til sin naturlige geopolitiske posisjon som europeisk og asiatisk stormakt. Der er solidaritet med de ortodokse serberne, historisk truet av kalifen i Istanbul på den ene siden og lokale potentater for pavekirken i Roma på den annen, en historisk selvfølge. Men Russland opptrer ikke på de diplomatiske arenaer med sin naturlige tyngde. For en uke siden måtte Bill Clinton, sammen med andre vestlige ledere, sy sammen en omfattende hjelpepakke for å redde rubelen fra kollaps. Satt under litt press kan Russland trolig ganske lett overtales til ikke lenger å holde sin hånd over Slobodan Milosevic og hans regime. For det er ikke bare i Hollywood man har demonstrert hva man kan få til for en neve dollar.