Kraften fra venstre

For første gang siden 30-tallet er venstresida med på å regjere Norge. Den muligheten må brukes, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering fortjener ikke ord som svulmer. Det går på det jevne. Likevel skal vi ikke undervurdere koalisjonens langsiktige betydning. At SV ble tatt inn i styret av landet, var noe mer enn en parlamentarisk nødvendighet. Det var også en inkluderende handling. Etter å ha vært forvist fra reell maktutøvelse i nesten 50 år, ble venstresida akseptert som en aktør med beslutningsmyndighet. For tusener av mennesker med årelang erfaring i internt, politisk eksil, framstår det nesten som et mirakel.

Valget viser at det politiske venstre mangler tillit, framfor alt blant sine egne. Den tilliten kan gjenvinnes. Velgernes straff er også uttrykk for at venstresida endelig tas på alvor. De forventer resultater nå. Råsterk retorikk er bare populistisk luft: Finansminister Kristin Halvorsen må løse fattigdomsproblemet, ikke bare være varmt på parti med dem som er annerledes. Hvis politikk er å mene for å forandre, må deltakelse i regjering være det viktigste og vakreste som kan skje mennesker med reformiver.

Mange hevder at politikk i vår tid bare kan handle om kommunikasjon. Den pulserende folkemeningen er jo alltid tilgjengelig med nesten vitenskapelig presisjon. Derfra er veien kort til handling og til gjenvalg. En god politiker er altså rund, informert og feig. Jeg tror dette er en feil forestilling. Det er mangelen på substans og mot som er årsak til forakten for våre folkevalgte. Det norske folk har en nesten genetisk evne til å se forskjell på det som er ekte og det som er politisk amatørteater. Derfor er det ikke farlig å være uenig med folket. Folket vet at meningene er delte og menneskene forskjellige. Det er det uekte, de falske politiske legeringene, som avsløres så brutalt.

Derfor må venstresida ha sine meningers mot. Det er ikke livstruende å være upopulær blant Høyres eller Frps velgere. Men det er livsfarlig å ikke ha en visjon som kan løfte bevisstheten og forklare hvordan godene skal deles.

Ingen kommer utenom sammenhengen mellom teori og praksis. Her følger fem punkter til debatt om venstresidas framtid.

1) Fattigdommen må avskaffes. Venstrepolitikkens grunnidé er sammenhengen mellom like rettigheter og like muligheter. Da blir det også plass til mangfold, avvik og ulikhet. Forrige gang vi avskaffet fattigdommen ble hele landet rikere. De som tror at trygdede, mottakere av sosialstøtte, arbeidsløse og kronisk syke vil bli et voksende folkeslag med slaraffenlandet som visjon, har ikke bare et kynisk menneskesyn. De nekter også å se at den såkalte arbeidslinja stanger i taket. Trusselen om barkebrød virker ikke lenger.

2) Offentlig virksomhet må være konkurransedyktig. For få år siden visste alle foreldre at kommunale barnehager var bedre enn private. Der fantes standarder for bemanning og et garantert faglig nivå. Kommunal barnehageplass var et privilegium og et tegn på kvalitet. På samme måte vil høy kvalitet i skolen, på universitetene, i forskning og innenfor omsorg ta et rolig og naturlig kvelertak på ropet om privatisering. Det er umulig å være mot valgfrihet. Det er langt bedre å la naturlige, offentlige tilbud være best. Utkonkurrer fanden.

3) Stimuler verdiskapningen. Den teoretiske sosialismen er en død drøm. Ingen ønsker at kommunen skal drive supermarkedet eller melke kyr. Venstresida må ta konsekvensen av denne virkeligheten. Næringsliv er mer enn kapitalisters sammensvergelse for å utbytte arbeidsfolk. Alternativet til rigid regulering er å stille krav til langsiktighet, ansvarlighet og deltakelse i fellesskapet.

4) Miljøet må reddes. Bare venstresida kan knuse den populære myten om at klimaproblemene vil bli løst på et statlig seminar en lys sommerdag. Alle seriøse studier viser at vi må foreta dype endringer i livsstil og atferd. Venstresida må sørge for at endringene blir rettferdige, ikke bare økonomiske.

5) Det flerkulturelle samfunnet er en fordel, ikke en ulempe. Henrik Wergeland er fyrtårnet i norsk modernisme. Han innstiftet barnetoget 17. mai og sloss for opphevelse av jødeparagrafen i grunnloven. Wergeland var tolerant og inkluderende. Han var også glad i sene netter med vin, kvinner og uansvarlighet. Av dette kan vi lære at menneskenes frie omgang med hverandre er en god ting, ikke noe vi behøver å frykte.