Kraften i mørket

Dette handler om bekymringer. På vegne av alt og alle.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi er gode på bekymringer. To av årets bøker handler om slikt. Den ene heter «Dommedag!», den andre heter «Verden uten oss». Det ser ut til å være en sammenheng. Først dommedag, og så farvel til menneskene.

Boka om dommedag er en samling artikler, redigert av Asbjørn Dyrendal og Arnfinn Pettersen. Den beskriver ideer om verdens undergang fra kristendommens begynnelse og fram til vår tid. Det er, og har alltid vært, noen som har behov for å tro at alt snart vil ta slutt. Og at det er akkurat de, av en eller annen grunn, som er de utvalgte til å oppleve det.

«Verden uten oss» er skrevet av Alan Weisman. Den er et tankeeksperiment. Hva vil skje med Jorda om mennesket plutselig forsvant? spør han. Han hopper elegant over dommedag og andre katastrofer. Han ber oss bare tenke oss en verden hvor vi alle plutselig er forsvunnet fra. Som om alle mennesker en dag tok en felles reise til en annen planet, og bare lot sporene etter oss være igjen. Hva gjør naturen da? spør han. Kan den dekke alle spor etter oss? Hva vil skje med hus, bygninger og byer?

Er noen av sporene etter oss tidløse, i det minste nok til å vare til Sola utvider seg og reduserer vår jord til aske? spør Weisman som så lar tankene sine fly ut i uendeligheten: Kan vi mennesker allerede ha avsatt et svakt, men varig preg på Universet, en varig glød eller et ekko av jordisk humanitet, et eller annet interplanetært tegn på at vi en gang var her? spør han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livet på jorda oppsto for om lag 3,5 milliarder år siden. Det moderne mennesket har vært her i om lag 100 000 år. Spørsmålet om Jorda vil klare seg om mennesket blir borte, er derfor mildt sagt noe kunstig. Det samme er skillet mellom menneske og natur. Og dommedagen på jorda er uunngåelig. Sola utvider seg sakte, men sikkert. Om 500 millioner år vil det være så varmt på jorda at den ikke lenger er beboelig.

Universet er i tillegg svanger med dommedag på flere andre måter. Store steinblokker, asteroider, kan treffe jorda. Gammaglimt kan svi oss ut av historien. Slike glimt, de mest voldsomme utladninger som til nå er oppdaget, skjer når store, tunge stjerner gir opp livet sitt. Vi vet at det finnes slike eksplosive, nærdøden stjerner i vår egen stjernegalakse, ganske nær Jorda. Og uendeligheten, hva nå den egentlig består av, er i seg selv virkelig bekymringsfull.

Det dreier seg om viten- skap, om målinger som ikke lar seg bestride. Universet utvider seg i stadig raskere takt. Det er i ferd med å rive seg selv i filler. Det blir bare kaldere og kaldere og tommere og tommere.

Det virker som om denne nyoppdagede utvidelsen ikke kan stanses. Alle former for liv, uansett hvor sammensatt eller avansert, synes dømt til undergang. Ingen nye stjerner eller galakser vil noen gang kunne dannes. Denne akselerasjonen mot det uendelige betyr egentlig slutten for alt vi holder kjært, skriver John D. Barrow i boka «Uendelighetens historie».

Kraften bak utvidelsen kalles mørk energi. Ingen vet foreløpig hva den består av. Men tusenvis av forskere forsøker nå å finne ut av det, på CERN, under jorda i Sveits.

Der starter verdens største fysikkeksperiment opp igjen neste år.