Kraftens veldige krefter

Kampen om vannkraften er ikke over. Målene i klimapolitikken kan gjøre vassdragene lekre for politikerne, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LAKSFORS/Dagbladet: Sjøørreten danser sidelengs under de enorme vannmengdene i Laksfors. Storlaksen viser ryggen i elegante buer som forteller om stram muskelkraft og hard vilje. Å gli fram i båt i respektfull avstand til disse brusende vannmassene, er som å ro i champagne. Det er rått, det er vilt og vakkert, og det er proppfullt av politikk. Regjeringen har bestemt at Vefsna, et av de store laksevassdragene, skal fredes. Forslag om fredningsvedtak og næringsfond for berørte kommuner kommer til Stortinget om kort tid. Men kampen om vannkraften er ikke over. Nå veves den sammen med klimautfordringen og de knallharde kravene Norge møter når det gjelder fornybar energi, reduksjon i utslipp og energieffektivisering.

KAMPEN OM KRAFTEN har historisk vært en konfrontasjon mellom industri og ingeniører på den ene siden, og ulike allianser av by- og bygdefolk på den andre. Smelteovnenes eiere og deres fagforeninger hadde overtaket i tiår. Siden har byfolk med nikkers eller fiskestang, og bønder med traktor og skyggelue fra Felleskjøpet, fått et politisk overtak. Løpet virket kjørt da Jens Stoltenberg i sin nyttårstale 2001 uttalte at «tida for de store vannkraftutbygginger er over». Det var dessuten bred enighet om at hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og at de aller fleste vassdrag som står igjen skal forbli urørt.

OM MAN SER BORT fra rop fra enkelte kraftsosialister og kraftpopulister, har det ikke hevet seg sterke røster for å oppheve dette politiske forliket. Trolig er det likevel bare et spørsmål om tid før ny og mer omfattende utbygging av vannkraft blir et viktig politisk tema. Den voldsomme økningen i utbyggingen av minikraftverk, er et forvarsel i seg selv. Viktigere er de krav Norge står overfor når det gjelder å øke andelen av fornybar energi. Gjenværende utbyggbar vannkraft anslås til 42 TWh, noe som tilsvarer forbruket av elektrisitet i mer enn to millioner norske husholdninger. Av dette vurderer bransjen det realistiske potensialet til 25 TWh. Myndighetenes mål er 3 TWh innen 2010.

VANNKRAFTENS TID er altså ikke over. I stedet for tunge beslutninger om sparing og ny energi som medfører store kostnader og inngrep i folks dagligliv og husholdningsbudsjetter, kan det bli fristende å tappe fra den gjenværende kraftreserven i landets elver. Slike beslutninger kan bli lettere fordi kraftbransjen former nye prosjekter på en helt annen måte enn før. Inngrepene i naturen reduseres betydelig og selve driften tar mer hensyn miljø og biologi. Dessuten er vannkraft i særklasse når det gjelder energikostnad og lønnsomhet, sammenliknet med f.eks. vindkraft, bioenergi eller solceller.

PRISEN PÅ STRØM er et følsomt politisk område i Norge, også etter etableringen av et fritt nordisk marked for elektrisitet. Vi er vant til billig strøm, og denne etablerte fordelen sitter dypt i vår bevissthet. Norge har en prosent av folketallet i Europa, men 20 prosent av vannkraftressursene, 40 prosent av gassressursene og 60 prosent av oljeressursene. I en viss forstand kan vårt krav om billig strøm i et kaldt land sammenliknes med amerikanernes rop om lave bensinpriser fordi livet der ikke kan leves uten bil. Vi stritter imot, trass i at det på lang sikt ikke er noen vei utenom høyere priser på energi. I første omgang handler det om sterkere harmonisering med det europeiske kraftmarkedet som i dag har priser som ligger 40 – 50 prosent høyere enn våre. Bak de horisontene venter et krevende landskap vi bare kjenner fra ekspertenes prognoser.

UTFORDRINGENE BLIR meget store. Det er etablert en rekke politiske mål, bl.a. gjennom stortingsmeldingen om norsk klimapolitikk og det etterfølgende klimaforliket. Bak dette venter også EUs målsettinger om 20 prosent reduksjon i klimautslipp, 20 prosent fornybar energi og 20 prosent bedre energieffektivitet innen 2020. Disse vil bli gjort gjeldende for Norge i en egen formel. En utredning fra analyseselskapet Point Carbon viser at Norge kan få krav om å øke andelen av fornybar energi med 14 prosentpoeng. Det innebærer at vi i stort omfang må gå fra fossile til fornybare kilder i oppvarming, i transportsektoren og ved elektrifisering av oljevirksomheten offshore.

DET BLIR IKKE LETT. Blekket var knapt tørt på klimaforliket før det ble ramaskrik om avtalens mildeste punkt: Økning i bensinprisen på fem øre. Langs hele kysten har Don Quijote hisset opp folk til å angripe planer om vindmøller, som er det beste fornybare alternativet vi har. Slutter vi ikke med slikt, kommer utbyggerne til en foss nær deg.