Kraftkrise som bestilt

Vi bruker så mye strøm at bare tanken på et tørrår får elprisene til å stige - og motstanden mot gasskraftverk til å synke.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VI NORDMENN er like bortskjemt med lave strømpriser som amerikanerne er med billig bensin. Derfor sløser vi hemningsløst, gir blaffen i å slå av lyset på badet og legger varmekabler overalt. Rein norsk vannkraft til overkommelige priser gir oss heller ikke dårlig miljøsamvittighet. Det er ikke vi som pøser ut CO2 og gjør jorda om til et drivhus. Og dessuten, skulle ikke vi i dette kalde landet dra fordelen av våre fossefall (og gassforekomster) med like stor rett som franskmennene tar billig bordvin som en selvfølge?

Det eneste som kan få oss til å økonomisere er en saftig strømregning i postkassa. Økte husholdningsutgifter påvirker vår atferd mer enn faren for global oppvarming. Derfor øker politikerne elavgiften som er en del av strømprisen. Men de tør ikke øke den så mye at de mister velgere. De trenger hjelp fra naturen, et tørrår, en krise à la 1996, med tomme vannbassenger og bekymrede kraftleverandører. For eksempel en supersommer som den tyske meteorologen Wolfgang Röder varsler. Det presser prisene opp. Men selv ikke dramatisk prisøkning har varig virkning når det igjen begynner å hølje ned. De siste årene har det vært så vått at elprisene har vært rekordlave - ikke høye, til tross for at avgiftene har økt. Når vi så blir flere, stadig mer velstående og moderne her på berget, øker forbruket automatisk, nesten uten at vi merker det.

DEN SISTE UKA har vi imidlertid kjent et snev av 1996. Elprisen på det såkalte spotmarkedet har fordoblet seg. Det er ubalanse mellom tilbud og etterspørsel. På Østlandet har vi vondt for å forstå hvorfor. Vi har sjelden opplevd en våtere høst enn fjorårets. På Vestlandet og nordover var det tørrere, uten at bevisstheten om de kompliserte sammenhengene nødvendigvis er høyere der av den grunn.

MANGE AV VÅRE kraftmagasiner ble bygd i 60-, 70- og 80-åra. Da var kapasiteten høy. Den rakk til et høyt forbruk over lang tid fordi det ble brukt mindre per dag og time. Nå har etterspørselen økt langt mer enn økningen av kapasiteten. Vannet brukes fortere opp. Våre kraftreserver vil i dag tømmes i løpet av seks til åtte måneder, mens de for 15 år siden holdt i 12- 15 måneder. I mellomtida er kraftmarkedet blitt liberalisert. Vi har kraftleverandører og -meklere, engrosledd og spotmarked. Storhandlerne er tidlig ute for å sikre seg at de har nok kraft til å dekke sitt kundemarked og sine forpliktelser. En tørr, kald vinter, en kjølig vår og utsikter til en tørr sommer er nok til at etterspørselen er unormalt høy og at prisene går opp. Selv om magasinene er fulle.

PÅ NITTITALLET økte vi energiforbruket med halvannen prosent årlig, mens kapasiteten bare økte med en halv prosent. Rundt 1995 krysset kurvene hverandre, og vi brukte mer kraft enn vi produserte. Folk i kraftnasjonen Norge måtte se i øynene at vi var avhengige av import, blant annet elektrisitet basert på kullkraft fra Danmark. Det lærte vi ettertrykkelig i 1996. Regningene fra våre kraftleverandører slo alle rekorder. Samtidig fikk argumentasjonen om at gasskraft var mindre forurensende enn kullkraft et visst gjennomslag.

Men så regnet det igjen. De siste tre fire årene har vi produsert mer kraft enn vi har brukt. Mens det i 1996 ble produsert 112 terrawattimer (TWh), var tallet i fjor over 140 TWh hvorav 19 TWh kunne eksporteres. Men begge disse årene må sies å være ekstreme. Nesten alle framskrivninger viser et underskudd i den norske kraftbalansen de neste åra. Kablene som skal forsyne oss med kraft fra kontinentet, er kraftig forsinket og tidligst ferdige i 2004 og 2005. Gasskraftverk er neppe ferdige før om fem- seks år, om de overhodet blir bygd.

KNAPPHET på kraft vil gi høyere priser. Lav importkapasitet kan føre til kraftkrise og rasjonering på kalde dager. Nordmenn liker ingen av delene. Derfor egner de usynlige kraftelektronene seg som politisk stridstema, nok en gang. Det var strid om gasskraftverk som førte til den siste regjeringskrisa. Nå spekuleres det på om Ap's plutselige fall på meningsmålingene skyldes folks oppfatning av at partiet har ansvaret for høye strømregninger.

Partiene ser ut til å ha tre løsningsforslag til velgerne. Sentrumspartiene vil øke elavgiftene for å bremse forbruket. Hvis alle husholdninger byttet ut seks lyspærer med lavwattspærer, ville det overflødiggjøre ett forurensende gasskraftverk, sier Venstres Terje Johansen. Svært miljøkorrekt, men lite populistisk.

Ap blir med på avgiftsøkningene, men vil bygge gasskraftverk for å øke kapasiteten (som formodentlig vil holde prisen lavere). Litt surt og litt søtt.

Høyre vil kutte i elavgiften og bygge gasskraftverk. Begge deler vil holde prisene lave. Det er som bestilt i et valgår.