Kranglefant og kritiker

Navn: Tom Remlov Alder: 49 Yrke: Filmdirektør, m.m.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Som teatersjef var han ikke bare omstridt, det kunne oftes synes som han hadde stor glede av å krangle med sine fiender. Repertoaret hans satte sinnene i kok langt utenfor selvtilfredse Bergen. Bildet har ikke endret seg etter at han forlot sjefsstolen ved Den Nationale Scene og satte seg i en ny stol av samme størrelse, i Norsk Films lokaler på Jar.

Ikke lenge etter at han ble filmdirektør, ble Tom Remlov også teateranmelder i NRK. Her har han vært en besk kritiker av norsk teater i sin brede alminnelighet, de færreste oppsetninger finner nåde for hans øyne. Her kan han fritt herje videre med sine uvenner, og rose dem som liker ham. Samtidig sitter han ved roret i Norges største filmselskap, og der kan han ansette sine venner og droppe sine fiender. Dobbelttilværelsen bringer ham ikke bare på mange sider av bordet, men kritikerne av kritikeren og direktøren mener også at han har hukommelse på elefantens størrelse og habilitet på nivå med musa.

Da 97-utgaven av filmfestivalen i Tromsø åpnet for to år siden fikk han så mye kjeft av sine egne ansatte at han, ifølge et Dagblad-referat, «måtte gå ned i mentalt knestående og innrømme sin skyld». Anfører for kritikken var regissør Oddvar Einarsson, som hadde fått sin film klippet om to ganger og dessuten blitt bedt om å lage nye sekvenser til en film som allerede var klippet bort. Ideen var laboratorie-tenkt, sa den danske forfatteren Klaus Rifbjerg meget fortørnet og siktet til prosjektet «1996: Pust på meg».

- Det har vært som å leke gjemsel med et lite barn, sa Leena Mannila om sitt langvarige forsøk på å få Tom Remlov til å lese hennes filmmanus. Da han til slutt leste det, hadde hun allerede klausulert «lesingen» med krav om vederlag for å oversitte fristen. Denne krangelen fant også sted i 1997, og noen måneder etter dette sa Liv Ullman nei til et jobbtilbud fra Norsk Film. Og siden Remlov krevde «final cut», på godt norsk den endelig kunstneriske myndigheten over selskapets produksjoner, trengte han ikke spørre henne flere ganger.

Denne gangen gjelder striden den kritikerdrepte «1732 Høtten», og det er ikke anmelderne Remlov er ute etter denne gangen, men journalistene, som har laget forvrengte forhåndsreportasjer. Høtten-filmens uhyre seriøse ærend er ødelagt av en ørkesløs norsk debatt om motsetningen mellom by og land, mener Remlov.

Sånn sett mener han ikke bare at marerittet har et postnummer, men også en begrunnelse. Du trenger ikke være direktør i Norsk Film og hete Tom Remlov for å mene slikt, men det hjelper.

Dag Solberg