Krasjlanding

Månelandingen på Mongstad var et retorisk mesterstykke. Men det blir ingen landing uten en teknologisk kraftinnsats, skriver Gudleiv Forr.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er nå ett år siden statsminister Jens Stoltenberg lanserte det norske månelandingsprosjektet. I øyeblikket er det mer en fiasko enn en suksess. Regjeringen tviholder rett nok på datoer for når gasskraftverk med CO{-2}-rensing og deponering skal stå ferdig, men en tung kunnskapsperson i regjeringen ville ha visst at det ikke er mulig å levere garantier for en slik løsning. Og uten en forskningsmessig og industriell kraftsatsing, blir det verken CO{-2}-rensing eller arbeidsplasser.

Det ser ut til at næringsminister Åslaug Haga har forstått dette når hun nå varsler at hun skal skape en nasjonal samling til et felles løft for å nå målet. Men det er mer enn påfallende at det går et helt år etter lanseringen av månelandingen før noe blir gjort for å samle kreftene slik f eks USA måtte da president John F. Kennedy lanserte den virkelige månelandingen som sitt mål i begynnelsen av 1960-tallet.

I stedet for å innrette en omfattende forsknings- og utviklingsinnsats på å realisere en teknologisk revolusjon for landet, har regjeringen vært mest opptatt av å utvikle en retorikk som skal skjule splittelsen blant regjeringspartiene i spørsmål som er knyttet til gasskraftverk. Finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen knyttet til seg Bellonas leder Frederic Hauge som en garantist overfor opinionen om at et gasskraftverk er patent i forhold til miljøbevegelsens krav.

Men Hauges gruppe har jo ingen kompetanse på den teknologi som trengs for å gjennomføre regjeringens månelanding. Den er en pressgruppe, med kompetanse på kommunikasjon i det offentlige rom, og kan bidra til å forebygge bråk om detaljer. Hauge bjeffer i avisene og på TV, men når regjeringen ikke helt følger den aktive populismen hans, viser han seg som en venn som forlater skuta først av alle.

Det tar noen år å finne fram til en renseløsning som er brukbar i stor skala. Det fins rett nok folk som kan mye om den teknologien som skal til, men jeg har inntrykk av at regjeringen, som andre regjeringer før denne, har mistet kontakten med det naturvitenskapelige miljøet. Statsrådene omgir seg med et rådgivningsapparat som er innrettet mot å tildekke og forsvare regjeringens handlinger. De stiller med doktorgrader, men i samfunnsvitenskap og kommunikasjon, ikke i teknologi.

Dette er ikke noe nytt. OECD har for lengst vist hvordan f eks Finland er blitt et forbilde innenfor en globalisert teknoøkonomi, mens Norge forblir en råvareøkonomi. Norge har ikke møtt globaliseringen med noen offensiv eller helhetlig industripolitikk. Vi stoler på oljeinntektene, og fører en industrifiendtlig politikk. Etter at vi gjennomførte de teknologiske bragdene knyttet til oljeleting og produksjon til havs i 1970-åra, har vi gjort som August hos Hamsun etter et vellykket sildesteng. I alle sammenlikninger innenfor OECD er vi en teknologisk sinke, noe som kommer til uttrykk også i at natur- og realfagene står svakt i våre skoler. Vi har i høst sett katastrofale resultater av manglende finansiell kompetanse i kommunestyrene. Nå ser vi mangelen på teknologisk kompetanse i regjeringen.

Det har rett nok ikke manglet på store ord om satsing på forskning og utvikling. Vi har hatt forskningsmeldinger med store ambisjoner: "Innovasjon er avgjørende for næringslivets konkurranseevne og landets vekst", heter det gjerne i politikerretorikken. Realiteten er at norske politikere ikke forstår betydningen av forskning for utviklingen av næringslivet. Nå har vi fått en forskningsminister med forskerkompetanse, men Tora Aasland er typisk nok samfunnsviter. Har hun kraft og interesse til å ta grep som kan bidra til en koordinering av forskning, næringsliv og politikk, over sektorgrensene og interessegruppene? Det er et hovedproblem i det norske system at det er dårlig integrasjon mellom næringsliv og akademia, og at den politiske sfæren ikke gjør noe for å styrke teknologi- og kunnskapsproduksjonen mot definerte mål.

Det norske system er primært innrettet mot å løse skavanker i velferdssystemet. En stor del av de organiserte interessene er skapt for det formålet. Mediene er villige allierte for enhver som kan påvise svakheter ved helsevesen og omsorgsapparat. Derimot er det liten kraft i det offentlige presset for å fremme en politikk som fremmer store og gode beslutninger innenfor vitenskap og industriell utvikling. Det trengs mer enn kanarifuglen Åslaug Haga for å bryte de institusjonelle og kulturelle barrierene som motvirker teknologi- og kunnskapsproduksjon for et månelandingsprosjekt på Mongstad.