Krefter i sving

Anne Kathrine Slungård satte ord på det: Situasjonen i Statoil «gir krefter et visst spillerom».

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

LEDEREN

i Statoils bedriftsforsamling, tidligere Høyre-ordfører i Trondheim Anne Kathrine Slungård, satte ord på det: Situasjonen i Statoil «gir krefter et visst spillerom som ikke ville vært der med en langsiktig ledelse på plass». Slungård vil ikke konkretisere «kreftene» mer enn til «visse miljøer, mennesker og fagforeninger». Den synlige virksomheten har vært fagforeningenes. NOPEF og YS troppet opp hos olje- og energiminister Einar Steensnæs for å overlevere sin granskingsrapport med brodd mot konstituert konsernsjef Inge K. Hansen. Olje- og energiministeren er ikke lenger alene konge på haugen i det tidligere statsoljeselskapet. 18 prosent eies av andre, og noen av dem handler på New York-børsen. Der følger den amerikanske SEC, Security and Exchange Commission, nøye med i dansen rundt Statoil. Steensnæs ville ikke ta i fagforeningenes granskingsrapport med ildtang.

FOR FAGFORENINGENE

handler det framfor alt om hvem som skal bli den neste konsernsjefen. Det er gode grunner til å tro at YS- og NOPEF-foreningene som oppsøkte Steensnæs, ønsker at banksjef Terje Vareberg skal komme tilbake til Statoil. Han er identifisert med de lange linjene i selskapet fra de sprang ut fra visjonene til Statoil-fedre som Jens Christian Hauge, Finn Lied, Arve Johnsen og Bjartmar Gjerde. Harald Norvik førte arven videre i sine tolv år som sjef. I dagens debatt om Statoils framtid hevdes det i disse miljøene at Olav Fjell og Leif Terje Løddesøl trådte feil blant annet i konsulentkontrakten med Horton-selskapet fordi de ikke delte denne visjonen av Statoils posisjon, tradisjon og oppgave i de norske samfunnet. Inge K. Hansen ble hentet til Statoil av Olav Fjell, og det blir holdt mot ham. Men for klubbene fra NITO, NIF og Lederne taler dette til Hansens fordel, og det bringer en av dragkampene om Statoils selskapsprofil opp i lyset.

DE ANDRE

dragkampene om Statoils framtid og selskapets posisjon som den tyngste aktøren i norsk oljevirksomhet, ligger mye mer i mørket. Det er ingen grunn til å tro at Norsk Hydro og miljøet av næringslivsledere rundt dette selskapet bare følger passivt og interessert med i det som skjer. Hydro tjener stort på at Statoil driver for vær og vind mens Eivind Reiten har ro i rekkene, er fri for skandaler og kan bearbeide Hydros tradisjonelt gode kontakter i både Høyre og Kristelig Folkeparti. Under Reitens ledelse er Hydro i ferd med å skaffe seg enda større finansielle muskler når landbruksdivisjonen blir solgt ut. Den pengebingen skal brukes til ytterligere konsolidering av Norsk Hydro som et olje- og energiselskap.

REITENS

forgjenger og læremester, Egil Myklebust, avviklet kort og brutalt, og uten å be noen om lov, Stortingets nasjonale oljepolitikk om å opprettholde tre miljøer. Hydro kjøpte Saga. Myklebust måtte riktignok dele litt med Statoil, men det var et rent kupp.

Den norske sokkelen er såkalt «moden». Det betyr at funnene er færre og mindre, og utbyggingene små og få. Både Hydro og Statoil er på vei ut i verden. Olav Fjell har snublet ganske katastrofalt med Statoil, og selskapet er satt tre- fire år tilbake.

I FJOR SA STYRELEDER

Leif Terje Løddesøl at Statoil kunne ta over olje- og gassdivisjonen i Hydro med tida. Etter sammenbruddet i Statoil er det Reiten som sitter med de beste kortene og de beste politiske kontaktene til Høyre og Kristelig Folkeparti. Under Olav Fjells og Leif Terje Løddesøls ledelse er de tilsvarende historiske forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil blitt svekket. Noen vil hevde at de er kuttet. Olav Akselsen som var olje- og energiminister i Jens Stoltenbergs kortlivede regjering, har foreløpig ikke vist format til å løfte arven etter forgjengere som Finn Kristensen og Bjartmar Gjerde. Det balanseres bare delvis av at Høyres Leif Frode Onarheim ikke er noen Arne Rettedal.

Derimot kan det virke som om Senterpartiets Marit Arnstad, som var olje- og energiminister da Kjell Magne Bondevik ledet en sentrumsregjering, er den politikeren som i dag har den klareste forståelsen av Statoils posisjon og betydning. Hun er allerede på banen med klare advarsler mot den situasjonen som er under utvikling.