Kremls korridorer

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Helt siden Gorbatsjov innledet reformprosessen i Russland, har Vesten villet veilede landet med å postulere demokrati og markedsøkonomi som siamesiske tvillinger. Men om en fungerende økonomi alltid har det åpne marked som basis, er det en forutsetning for et demokrati og et fungerende sivilt samfunn at ikke politikken blir en vare på det åpne markedet. Å unngå dette er vanskelig nok i Vesten. De siste dagers utskiftinger i Kreml viser at det i dagens Russland er nærmest umulig.
  • Drivkraften i konkurransen om markedsandeler er ønsket om egen makt og innflytelse, mens demokratiets bærebjelke er vilje til kompromiss, kamp for like rettigheter og rettferdighet. Heller enn å styrke demokratiske prinsipper har kapitalismen i Russland utviklet en uhellig allianse mellom en håndfull styrtrike og den politiske eliten.
  • Når Anatolij Tsjubais nå har måttet vike plassen som finansminister, har det ytre sett å gjøre med med et bysantinsk spill om honorarforskudd og et dekret fra presidenten om at ingen visestatsminister samtidig kunne være minister i regjeringen, til tross for at han selv rundhåndet har delt ut dobbeltverv til sine yndlinger.
  • Bak det hele spøker imidlertid Tsjubais' tidligere verv som leder for Jeltsins valgkamp. Da inngikk han allianser med de åtte mektigste finansmogulene i landet, som også eier samtlige russiske medier. Disse er alle representert med støttespillere i regjeringen, og når de nå har røket uklare med hverandre, får dette politiske konsekvenser.
  • Under Boris Jeltsins ledelse er maktkampen innenfor Kremls murer nok blitt mer sivilisert enn i bolsjevikenes glansdager. Men blodet flyter fortsatt, nemlig der den egentlige makten sitter. De mange uoppklarte mordene på mindre politikere og forretningsmenn rundt om i landet det siste året er en del av den samme kampen.
  • I dette spillet har også Vesten en viktig rolle. Så lenge vi her definerer stabilitet og framskritt i Russland som kortsiktig sikkerhet for økonomiske investeringer, og ikke som sosial trygghet og samfunnsmessig tillit, vil vi bidra til at politikken blir en vare på markedet.