Kremmere med makt

I Norge forbindes makt med maskinenes stempelslag, lydløse databrikker, digital finans, flytende mammutkonstruksjoner i stål - og selvfølgelig: De sterke organisasjonene. Det hevdes at det er makt i de foldede hender. Alt dette gjør at vi er blinde for den makt som ligger i helkornbrød og lettmelk. Vi ser ikke at varehandelen kanskje er den mest revolusjonerende kraft i det norske samfunnet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Glem Carl I. Hagen. Det er grenser for hvor mange ganger han kan finne opp seg selv. Studer heller Stein E. Hagen, kolonialmilliardæren med de lystige selskapene og de truende skatteproblemene. Og for all del: Ikke stans der. Det er ikke spesielt for vår tid at vi heller jager symboler enn substans. Men om vi fokuserer, kan vi på en klar dag få øye på at dagligvarebransjen er en potent politisk makthaver. Den endrer det norske samfunnet med en kraft og en hastighet de politiske institusjonene ikke kan hamle opp med.

  • Bevisene for påstanden kommer her. I løpet av det siste tiåret er produsentene av dagligvarer redusert til leverandører med pressede marginer. De uavhengige grossistene er borte. Når møtte du sist en grosserer? Det er detaljistene som er konger på haugen, og de utvider stadig sitt innflytelsesområde. Denne utviklingen er ikke et bransjespørsmål. De fire store (Rimi, Rema, NKL og Norgesgruppen) kontrollerer i dag utrolige 97 prosent av markedet. Disse aktørene påvirker nordmenns liv på helt fundamentale områder: Prisutvikling, varetilbud, lokalisering, urbanisering, sysselsetting, sosialt samkvem og kultur. Derfor skal vi ta varehandelen på alvor og stille krav til den.
  • Markedsdelingen i dagligvarebransjen har ikke vært uten positive sider. Etableringen av kjedene førte til prisfall på mange varer. De fleste nærbutikkene ble reddet av kampen om markedsandeler og distribusjon. Det finnes altså muligheter for løsninger som tjener forbrukerne. Når Forbrukersamvirket bestemmer seg for å satse på økologiske varer gjennom Mega-kjeden, får dette stor betydning for både produsenter og forbrukere. Samtidig er det en politisk handling fordi et bredt økologisk varespekter utfordrer det tradisjonelle jordbruket. Men denne markedsmakten kan like effektivt brukes i motsatt retning. Varer som har god kvalitet hives ut av hyllene fordi fortjenesten på dem er for liten. I dag brukes dataprogrammer som sørger for det.
  • Det er en økende tendens til at de tradisjonelle merkevarene utfordres av kjedenes egne produkter. Fortjenesten på egne merker er i gjennomsnitt 50 prosent høyere enn på ordinære merkevarer. Enkelte analytikere tror at 60 prosent av dagens merkevarer vil forsvinne.
  • Fordi delingen av dagligvaremarkedet er fullført, må kjedene lete etter nye virkeområder. De etablerer seg i utlandet, de blir produsenter og de strekker seg mot nye bransjer. At det bare går en uke mellom Rimis og Remas inntog i bensinmarkedet er et eksempel på det. Den overordnede strategi er å sentralisere og kontrollere så mange økonomiske transaksjoner som mulig. I sum innebærer dette at morgendagens konkurranse ikke blir en konkurranse mellom bedrifter. I stedet får vi en konkurranse mellom systemer av leverandører og distributører. Nye varer vil ha store problemer med å slå igjennom hvis de ikke har klare produktfordeler. Utviklingen bekreftes av at milliardene i markedsføring i økende grad flyttes fra tradisjonelle medier som aviser og fjernsyn og over til kjedene og butikkene.
  • Kjedenes strategi er å brekke opp arbeidsdelingen i varehandelen. Det handler om rasjonalitet og integrasjon. Men resultatet er også at produkter og tjenester sentraliseres og uniformeres. Konkurransen og kunnskapene svekkes. Forleden la jeg en tennplugg på disken i den lokale bensinstasjonen. Ungdommen på den andre siden visste ikke hva det var, og ville ikke ta i den av redsel for smuss. Han var travelt opptatt med å bake brød.