Kremmermentaliteten

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FOTBALL: Jeg nekter å tro at Norges Fotballforbund ikke for lengst har registrert rasende reaksjoner på at landslagets kvalifiseringskamper gjøres utilgjengelig for folk flest. Jeg nekter også å tro at forbundsstyret virkelig kan være så inkompetent og kunnskapsløst, som denne ledelsen framstår i disse dager! Det er uttrykk for en total samfunnsfaglig inkompetanse, når forbundsledelsen opptrer som eier av norsk topp- og landslagsfotball, og selger rettigheter til små nisjekanaler som attpåtil er betalingskanaler.

For å vise oss våre beste menn i kamp om lærkula i Makedonia på lørdag, forutsatte Norges Fotballforbund at vi hadde kjøpt et spesielt nisje-abonnement for TV. Det var vårt eneste alternativ, foruten å gjøre turen til Makedonia. For å forstå hva det egentlig handler om, er det nødvendig med en kort bakgrunnsoversikt. I 2008 fikk norsk idrett overført 1.250.000.000 kroner fra statens eget spillselskap. Av dette går 650.000.000 kroner til idrettsanlegg, hvor fotballidretten er en stor bruker. Gjenstående 650.000.000 kroner går til idrettens drift, forskning og utvikling, hvorav en forholdsmessig stor andel tilflyter Norges Fotballforbund. En skal være særdeles grådig eller bevisstløs, om en ikke skjønner at disse enorme overføringene har en annen begrunnelse enn å bidra til forbundets eierskap og administrasjon av norsk toppfotball. I bakgrunnsbildet hører hundretusener av årlige dugnadstimer med, som en klar forutsetning for å holde i gang det aktivitetsnivået som vår forbundsledelse administrerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fotballforbundets salg av rettigheter til overføring av fotballkamper generelt, kan ikke foregå uten et klart fokus på de samfunnsinteressene forbundet er satt til å tjene. Salg av rettigheter til landskamper spesielt, og i særdeleshet nasjonale kvalifiseringsmatcher, må ha et hovedfokus på hva som er samfunnsgagnlig. For det er jo nettopp samfunnsgagn som legitimerer overføringer av 1.250 millioner norske kroner til idretten for forrige år.

Dersom det er slik at norsk toppfotball skal være en rendyrket underholdningsindustri, med profittmaksimering som mål, er det forståelig at man selger rettigheter til den prisen markedet er villig til å betale. Dersom man derimot anvender et idrettssosiologisk perspektiv på hvermansens tilgang til landslagets kvalifiseringskamper, blir forbundets profittjag helt uforståelig. Norges Fotballforbund kan ikke opptre som en rendyrket og privat markedsaktør, og samtidig håve inn eventyrlige offentlige overføringer.

Fotballforbundet må gjerne drive sin toppfotballvirksomhet som en profittorientert pølsebod, men må i så fall gi avkall på all legitimitet. De offentlige midlene som forbundet nyter godt av, enten de betegnes spillemidler eller noe annet, er penger som utmerket kunne dekket andre samfunnsbehov enn norsk toppfotball. Derfor må en grådig fotballadministrasjon bestemme seg: Privatiser gjerne Norges Fotballforbund, isoler dere selv og toppfotballen i samhandling med marked og nisjekanaler. Prioriter gjerne solide fortjenestemarginer fra markedet. Men til gjengjeld må dere gi avkall på statlige spillemidler, som i stedet kan gå til formål som er tjenlige og tilgjengelige for folk flest!