Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Krig eller fred

President George Bush leder verden i kamp mot internasjonal terrorisme, men hvor leder han oss hen?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NEW YORK (Dagbladet): Amerikanske fly bomber de målene de kan finne, og litt til, i Afghanistan. En jevn strøm av verdens utenriksministere og noen statssjefer passerer revy i Foggy Bottom på vei til og fra utenriksminister Colin Powells kontorer i Washington, der eksistensen av en historisk bred internasjonal koalisjon mot terrorismen blir erklært om igjen og om igjen. Men som politisk byggverk blir den aldri mer konkret enn at: «Noen bidrar med det ene, og noen med det andre. Noe skjer i full åpenhet, og noe blir ikke kjent.»

I VIETNAMKRIGEN lærte USA at det ikke er nok å ha planer for å utkjempe en konflikt. Planen for hvordan og når USA skal trekke seg ut, er minst like viktig. Etter sju uker er det fremdeles ikke mulig å få øye på presidentens «exit-strategi» i krigen mot internasjonal terrorisme. Visepresident Dick Cheney sier tvert imot at den ikke vil ta slutt «i vår levetid». Forsvarsminister Donald Rumsfeld sammenlikner med den kalde krigen som varte i 40 år. Flere enn amerikanerne bør synes dette er dårlige nyheter.

FNs GENERALSEKRETÆR Kofi Annan argumenterer for FNs muligheter til å være verdens sentrale organ i kampen mot internasjonal terrorisme. Men han snakker for døve ører i Washington. President Bush viser isteden til Colin Powells «flytende koalisjon», der USA har all ledelse og andre land bare bidrar i støttefunksjoner. Bare ved én enkelt anledning har Bush sagt at FN kan spille en rolle i Afghanistan i den fasen som kommer «etter at våre militære operasjoner er over». Siden har han ikke tatt opp tråden. Tvert imot føres all diskusjon om den politiske situasjonen i Afghanistan «post-Taliban» bak lukkede dører i Washington uten noen synlig rolle for FN.

FNs SIKKERHETSRÅD vedtok allerede dagen etter terrorangrepene en glassklart fordømmende og ganske operativ resolusjon mot internasjonal terrorisme. I en artikkel i The New York Times skriver Kofi Annan at FN er det eneste forumet som kan gjøre det mulig å «etablere en universal koalisjon og sikre global legitimitet for de langsiktige tiltakene mot terrorismen». Vedtatte FN-konvensjoner representerer allerede et internasjonalt lovgrunnlag for mange av de skrittene som må tas for å utrydde terrorismen.

Men perspektivet til USAs FN-ambassadør, John D. Negroponte, da han talte til en gruppe religiøse ledere fra hele verden her i New York, syntes å være at USA skal «installere» en ny regjering i Afghanistan. Det fikk Oslo-biskop Gunnar Stålsett til å ta til motmæle og spørre hvilke land som vil godta at nye regjeringer blir «installert» av andre land.

MENS KOFI ANNAN plasserer kampen mot internasjonal terrorisme inn i rammene for et styrket, internasjonalt rettssamfunn, er dette perspektivet helt fraværende i uttalelsene fra president George Bush og alle hans rådgivere. Presidenten stilte sitt ultimatum til Taliban-regjeringen om å utlevere Osama bin Laden uten å si noe om hva som eventuelt skulle skje med en utlevert bin Laden ut over det halvt bibelske om at «rettferdighet skal skje fyllest».

USA er motstander av Den internasjonale straffedomstolen som flertallet av FNs medlemsland har vedtatt, men ennå ikke ratifisert. Etter terrorangrepene er det naturlig for svært mange andre i det internasjonale samfunn å tenke på den som en framtidig domstol også for terrorsaker.

Kofi Annan sier at han tror «den militære delen som vi akkurat nå er fokusert på, i det lange løp bare vil representere en svært liten del av kampen» mot internasjonal terrorisme. Han sier at han ikke tror USA vil angripe regjeringer i land etter land fordi «de støtter terrorister», slik USA og Storbritannia i et brev til FN har forbeholdt seg retten til å gjøre.

Annans tro på en snarlig overgang til mindre militær og mer politimessig kamp mot internasjonal terrorisme virker optimistisk så lenge hele regien er amerikansk. Presidentens perspektiv er fremdeles det nokså ufullstendige at «vi skal røyke dem ut av hulene sine. Og rettferdigheten skal skje fyllest». Samtidig er det amerikanske samfunnet forbausende raskt og samstemt på vei mot en militarisert kontrollvariant, sterkt preget av frykt og mistenksomhet.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!